I 2019 (kirkeår A) holdt p. Reidar Voith en serie preker knyttet til advent. Vi vil hver uke i advent publisere en av prekene, som en forberedelse mot julehøytiden.
Forrige søndag: Vi møter Johannes døperen i ørkenen.
I dag, Jesus proklamerer ham som den største av profetene. Hva var hans lære?
Folket fikk rådet å dele sin kjortel med dem som var nakne, Tolloppkreverne fikk rådet å ikke kreve inn ekstra skatt, m a o ikke kreve bestikkelser for seg selv. Soldatene fikk beskjed om ikke å bruke vold eller falske anklager for å berike seg selv.
Dette kan i og for seg høres banalt ut, men hva ligger i dypet i disse formaningene?
Alle gruppene fikk noen enkle formaninger om nestekjærlighet. Du skal ikke bruke din makt eller posisjon bare til å berike deg selv, nei vi hører nesten Jesu ord fra bergprekenen: ”du skal elske din neste som deg selv!”
Johannes formaninger er fremdeles langt fra Jesu Bergpreken, men de er en begynnelse. For omvendelse i hjertet begynner med en oppførsel som favoriserer omvendelse. Vil en sjel nærme seg Gud, all kjærlighets opphav, kan han ikke ha en oppførsel som skader hans neste. For å si det kort: Det går ikke å elske Gud og samtidig hate sin neste.
Jeg tror dette er en gangbar vei også i dag, for hvor nær Herren er vi i det daglige?
For mange troende, og kanskje særlig unge mennesker, synes Gud både fjern og irrelevant i det daglige. Kan det kanskje være fordi vår adferd snarere hindrer enn fremmer hans mulighet til å virke i våre liv?
Er det slik at vi i den vanlige hverdagen glemmer Herren, at han kun slippes til på søndag formiddag, og kanskje i en kjapp aftenbønn nå og da? Hvis det er slik, tror du virkelig det holder? Eller føler du kanskje på en indre motstand al’ la ”Gud er en grei kar, så lenge han ikke bryr seg?” Eller sitter du kanskje med en ren kulturell forståelse av kirken og troen, dit hen at ” Kirken og Gud er greit nok og messen er pen den, men jeg vil styre mitt eget liv!”
I så fall burde du nok lytte spesielt god til Johannes formaning, for da må du begynne med din adferd hvis du vil gi Herren en sjanse.
For Gud ønsker å vise deg sin kjærlighet, han vi din frihet, han vil din glede, ja – han vil frelse deg! Og alt dette vil han her og nå! Men, han elsker deg så høyt at han respekterer din frihet, dine valg, dine prioriteringer – ditt liv. Det er du som må åpne opp døren, han tråkker den ikke med, for han er ingen kjærlighetstyrann, ingen formådd elsker som truer seg inn.
For å vurdere dette kan vi kjapt se på den første del av skriftespeilet, det som omhandler vårt forhold til Herren:
De fire første bud omhandler dette: Jeg er Herren din Gud, Du skal ikke ha andre Guder enn meg, du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
Lever du dette? Lar du Gud være Gud i ditt liv, eller holder du deg med en haug med små husguder, så som penger, ære, makt, status osv. Lar du stengt tatt ditt eget hovmod være din Gud? Det som her menes er hvem som er den øverste autoritet i våre liv. Odd Børretzens kommentar ”Gud er en kjekk kar, så lenge han ikke bryr seg!” illustrerer dette på en ypperlig måte: Gud og det der er greit nok, men jeg tillegger ikke Gud noen styrende autoritet i mitt liv.
Det tredje bud, misbruk av Guds navn omhandler oftest banning, men budet griper også dypere enn det. Det som her omhandles er egentlig overfladiskhet. Tar jeg Guds navn i min munn uten å mene noe med det? Lar jeg min tro bare være en rent overfladisk vane? Dette budet understreker at troen faktisk er ramme alvor. Derfor regnes overfladiskhet i troen som synd, fordi man da kaster vrak på den viktigste delen av troen – Guds frelse. Hvor mange mennesker forakter ikke kirken? Hvor mange hater ikke kristendommen? Og hvorfor? Kan det være fordi de ser kristne som bekjenner en tro i kirken og lever et helt annet liv utenfor kirken? Det tredje bud dreier seg om blasfemi, og den verste blasfemien, Gudsbespottelsen står vi for der hvor vi ved vår livsførsel kaster vrak på Gud selv.
Det fjerde bud omhandler søndagen og kirkegangen. Når vi samles til messe er det ikke fordi bare vi vil, men fordi han vil. Messen er den feiring av troen hvor du er innbudt til å leve din tro, til å ta del i feiringen av nadverden i det felleskap som du er en selvfølgelig del av. For ja. Igjennom din dåp er du en selvfølgelig del av de troendes felleskap. Det er din dåp, ikke din fromhet eller din rettskaffenhet eller din tros styrke, eller din sosiale status, eller din alder som kvalifiserer deg til å leve ut din tro her. Men, det er du som må ta del i dette, det må være ditt valg. Dropper du søndagens messe uten en rimelig grunn, ja da har du ikke bare kastet vrak på Herrens nadverd, men du har også kastet vrak på det å leve troen i den forsamling hvor du rettmessig hører hjemme.
Men så, hvis jeg så kjenner meg igjen i dette, hva da? Er løpet kjørt, er toget gått? Slettes ikke! Vårherre Jesus forutså dette, han kjenner vår svakhet og vår famling. Nettopp derfor kommer han oss i møte med tilgivelsen. Tilgivelse er at synden av hjertet blir gjort god. At det som var svart blir hvitt. Ikke tenk på hvordan ritualet er, det tar presten seg av, bare tenk på hva som tynger ditt hjerte, på hva som har sperret Herren ute fra ditt liv, og gled deg over tilgivelsen, over den nye start Herren gir deg, fordi han elsker deg, fordi han vil gi deg sin nåde, sin frelse.
Amen.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
