Den hellige evangelisten Markus
Hvor i Skriften blir den hellige evangelisten Markus omtalt?
Det refereres til forfatteren av Markus-evangeliet flere steder i Skriften. I den hellige apostelen Paulus’ brev til kolosserne omtales han som «omskåret» (som betyr at han var jøde) og fetter av Barnabas, som reiste sammen med Paulus på misjonsreisene hans (Kol 4,10-11). I andre av Paulus sine brev får vi vite at Markus på et senere tidspunkt var sammen med Paulus i en av periodene da han satt i fengsel (Filem 23-24; 2 Tim 4,11).
I Apostlenes gjerninger blir vi fortalt at Hans egentlige navn var Johannes Markus, at hans mor bodde i Jerusalem og at han reiste med Barnabas og Paulus. At apostlene kunne komme på kant med hverandre får vi i et eksempel på når det oppstår en konflikt mellom Paulus på den ene siden og Barnabas med Markus på den andre:
Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.» Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der. Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, mens Paulus valgte å ta med Silas. (Apg 15,36-40)
Senere ble Markus forsonet med Paulus, som vi kan se av brevet til kolosserne, der Paulus anbefaler ham til menigheten i Kolossai, en by 17 mil øst for Efesos:
Aristarkos, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas’ fetter. Dere har fått beskjed om ham, ta godt imot ham hvis han kommer til dere. (Kol 4,10)
Men viktigst for tilblivelsen av Markusevangeliet ser ut til å være hans forbindelse med apostelen Peter. Dette kan vi lese om i Peters første brev, der han gir byen Roma «kallenavnet» Babylon:
Med hjelp fra Silvanus, en bror jeg har tillit til, sender jeg dette korte brevet jeg har skrevet for å oppmuntre dere og vitne om Guds sanne nåde. I den må dere bli stående. Deres søster i Babylon sender sin hilsen, hun som er utvalgt sammen med dere. Det samme gjør Markus, min sønn. (1 Pet 5,12-13)
Her ser vi at Peter fremstiller ham som sin åndelige sønn. Hos en av de tidlige kirkefedrene, Papias av Hierapolis, som var disippel av selveste apostelen Johannes, får vi en beskrivelse av hvordan Markus-evangeliet ble til:
«Og den eldre (Johannes) brukte å si dette: ‘Markus, som var Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i rekkefølge ned alt han husket av det Kristus sa og gjorde. For han var ikke blant dem som fulgte Herren og hørte hva han sa, men senere fulgte han Peter, som tilpasset undervisningen sin når det var nødvendig, og som ikke hadde til hensikt å gi en ordnet fremstilling av det Herrens sa. Derfor var det ikke galt av Markus å skrive ned det han husket, for han var påpasselig med å ikke utelate noe av det han hadde hørt, og ikke komme med falske påstander.’» (Sitert i Eusebius:Kirkehistorie, oversatt i Pitre: Hvem sier dere at jeg er s.66.)
Hos Klemens av Alexandria leser vi:
«Men et guddommelig lys traff Peters tilhørere og gjorde dem utilfreds med bare å høre forkynnelsen av Guds ord. Derfor tryglet og ba de Markus (evangeliet hans finnes fortsatt), siden han var Peters ledsager, om å etterlate seg en skriftlig fremstilling av det de var blitt forkynt. De ga seg ikke før de hadde overtalt ham, og slik ble de det umiddelbare opphavet til det skriftet som har fått navnet Evangeliet etter Markus. Og det sies at apostelen selv fikk vite om dette gjennom en åpenbaring fra Ånden, og at han gledet seg over iveren deres og godkjente skriftet til bruk i kirkene.» (Pitre s 67)
Hva er spesielt for Markusevangeliet?
Markusevangeliet skiller seg fra de andre evangeliene ved at han legger mer vekt på handlinger enn ord. Mer enn å fortelle hva Jesus sa, forteller Markus hva han gjorde. Ordet «straks» (fra gresk euthus) går gjennom hele evangeliet, vi finner det mer enn 40 ganger. Dette driver handlingen fremover, og vi får inntrykk av at Jesus beveger seg mot et usynlig mål, som er å gjøre Gud, sin Fars vilje. Selv om Markusevangeliet er det korteste av evangeliene, inneholder det flest mirakler.
Hvorfor har evangelisten Markus løven som symbol?
Den som reiser til Venezia, der den hellige evangelisten Markus er skytshelgen og hans relikvier befinner seg, kan ikke unngå å se de mange skulpturene av bevingede løver som pryder byen. Fra 400-tallet begynte man å knytte ulike symboler til evangelistene. I den kristne billedkunsten fremstilles Markus som en løve, fordi han begynner sitt evangelium med å fortelle om Johannes døperen som holdt til i ørkenen, og løven er et ørkendyr.
Matteus fremstilles som et menneske (med vinger). Dette kommer av at han innleder sitt evangelium med det menneskelige Jesu slektsregister. Lukas får oksen (også bevinget) som symbol fordi har åpner med å fortelle om Sakarias’ offer i tempelet, og oksen er et offerdyr. Johannes’ symbol blir ørnen fordi han innleder med å fortelle om Jesu guddommelighet. At alle de fire symbolske skikkelsene har vinger peker mot evangelistenes hellighet.
Denne symbolbruken kan knyttes til skildringen av de fire livsvesener i Johannes Åpenbaring:
Framfor tronen var det som et glasshav, lik krystall. Og i midten, rundt tronen, var det fire skapninger. De var dekket av øyne foran og bak. Den første skapningen lignet en løve, den andre lignet en okse, den tredje hadde ansikt som et menneske, og den fjerde var lik en flygende ørn. (Åp 4,6-7)
Hvordan kom Markus’ relikvier til Venezia?
Relikviene befant seg opprinnelig i den nordafrikanske byen Alexandria, der han led martyrdøden under keiser Nero (54-68). Han regnes derfor av mange som Den koptiske kirkes far, og den egyptiske liturgien kalles Markusliturgien.
Han var gravlagt i en helligdom utenfor Alexandria, som ble et valfartssted. Da araberne erobret området, var det fare for at relikviene skulle bli skjendet av de fremstormende muslimene. De to venezianske kjøpmennene Buono da Malamocco og Rustico da Torcello bestemte seg for å hente dem til Venezia, for Ifølge tradisjonen hadde Markus misjonert der. De gjemte den helliges skjelett under en last med svinekjøtt som muslimene ikke ville ha befatning med. Til Venezia kom de med de dyrebare relikviene den 31. januar 828.
Som pilegrimer kan vi i dag ære den hellige evangelisten Markus ved hans sarkofag i den vakre Basilica San Marco.
Av EWTN | Teksten er oversatt og redigert av Eli Åm
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio?
Støtt oss månedlig eller med en engangsgave.
