Av Mary Farrow
Vi har alle hørt om brødunderet, der Jesus mettet 5000, men få kjenner til kapusinermunken Solanus Cayseys fremtrylling av iskrem! Dette og flere andre mirakler til tross er p. Solanus mest kjent for sin mildhet, sin ydmykhet og sin lydighet mot Guds vilje i alle ting. Dette var grunnen til at han ble saligkåret i Detroit den 18. november i 2017
P. Solanus var en høyst ukonvensjonelt munk og prest, og miraklene som skal ha skjedd gjennom hans forbønn er oppsiktsvekkende.
Iskrem-mirakelet
P. Solanus var munk og simplex-prest, noe som betyr at han på grunn av manglende akademiske evner ikke fikk lov til å preke eller ta imot skriftemål.
Denne hindringen frigjorde ham til andre oppgaver som han trivdes svært godt med – blant annet som portner (dørvakt) ved St. Bonaventura-klosteret i Detroit fra 1924 til 1945.
Som portner ble p. Solanus det viktigste bindeleddet mellom brødrene og omverdenen, og han ble snart kjent for sine vennlige og velvillige råd og for miraklene som ble tilskrevet hans forbønn.
Kapusinermunken Tom Nguyen Cap forteller en historie som ofte blir fortalt på Solanus Casey-senteret i Detroit:
En varm sommerdag i 1941 oppsøkte en medbroder i novisiatet p. Solanus fordi han trengte til helbredelse. Det var noe galt med tannen hans, og hvis det gikk dårlig hos tannlegen, kunne munken gå glipp av for mye av undervisningen og bli sendt tilbake til begynnelsen av novisiatet, slik praksis var på den tiden.
Den unge munken ba p. Solanus om velsignelse før han dro til tannlegen. Presten ba ham stole på Gud og sa at alt ville ordne seg.
Mens munken var hos tannlegen, kom en dame på besøk til klosteret med to is i kjeks til p. Solanus. Han var for opptatt til å spise dem, så han la dem i skrivebordsskuffen, til stor fortvilelse for sekretæren, som var sikker på at de ville bli til suppe i løpet av få minutter.
Etter en god stund kom den yngre munken tilbake fra tannlegen med en mirakuløst frisk tann. Han gikk for å takke p. Solanus, som denne glovarme sommerdagen fant frem tre iskalde krone-is (ikke to!) fra skrivebordsskuffen for å feire det gode resultatet.
Helgener er ofte kjent for å ofre en eller annen form for fysisk bot til Herren – enten det er å gå med en skjorte som klør, faste eller sove på et hardt gulv. Også i dette henseendet var p. Solanus’ unik.
Hans botsøvelse gikk ut på å spise hele frokosten sin på én gang – frokostblanding, juice, kaffe og melk blandet sammen i en bolle!
I en artikkel i Michigan Catholic fortalte p. Werner Wolf om hvordan han ble inspirert til å slutte seg til kapusinerne av p. Solanus Casey, som fortsatt levde på den tiden. Wolf var ivrig etter å lære av den hellige munken, og bestemte seg for å observere hans gjøren og laden.
“Så den første dagen jeg var der, holdt jeg øye med ham som en hauk”, sier pater Wolf.
“Om morgenen kom novisene med mat til de eldre brødrene. Ved den første frokosten fulgte jeg nøye med på alt han gjorde, fra frokostblandingen, sukkeret, den kalde melken, den varme melken og sviskejuicen. Jeg så hva han gjorde, og sa til Gud: ‘Herre, hvis det der er hellighet, vil jeg ikke ha noe av det’.”
Solanius temmer bier
I likhet med Frans av Assisi, fransiskanernes grunnlegger, hadde også p. Solanus et spesielt forhold til dyr – spesielt bier.
Kapusinerne i klosteret der p. Solanus holdt til drev med birøkt, og vitner husker hvordan p. Solanus temmet biene. p. Benedict Groeschel var vitne til dette en gang han besøkte klosteret. Han var den gang en ung kapusiner som hadde hørt om den hellige p. Solanus, og han benyttet anledningen til å følge ham med et nysgjerrig blikk.
En dag da p. Groeschel og en annen munk besøkte bikubene som munkene holdt, begynte biene å sverme. P. Groeschel fikk beskjed om å hente Solanus, som begynte å snakke med biene og berolige dem da han kom.
“Han snakket virkelig til biene. ‘Det går bra nå. Roe dere ned. Det går bra'”, forteller pater Groeschel til Our Sunday Visitor. “Og de roet seg ned og fløy tilbake til kuben … Jeg var helt i sjokk.”
P. Solanus identifiserte problemet – det var to bidronninger i kuben – og uten de vanlige vernehanskene eller nettingen stakk han sin bare hånd inn i kuben og trakk ut den andre dronningen uten å bli stukket!
Han var også kjent for å berolige biene ved å spille på munnspillet sitt, som nå er utstilt på Solanus Casey-senteret i Detroit. Her kan man også se munkens elskede fiolin, som han etter sigende spilte “med mer kjærlighet enn dyktighet”.
Han var glad i å spille fiolin og synge, noe han hadde tilegnet seg i familien i oppveksten. Men han hadde en høy, litt skingrende stemme som noen brødre syntes kunne være nokså irriterende. Ifølge en beretning var en av kapusinerbrødrene blitt syk, og p. Solanus gikk for å hente fiolinen sin for å muntre ham opp. Mens han var borte, ba den syke munken en av de besøkende om å være så snill å skru på radioen slik at p. Solanus ikke kunne spille.
I en annen historie om fiolinspillingen hans hørte et munk en merkelig og skingrende lyd fra kapellet. Da han gikk for å se hvor lyden kom fra, fant han p. Solanus alene foran kapellets julekrybbe, der han spilte og sang julesanger med sin spesielle stemme for Jesusbarnet.
I det store og hele bidro pater Solanus’ særegenheter bare til å gjøre ham mer elsket blant folket i Detroit og alle andre som var glad i ham.
“Han var så hjertens oppriktig, og alle visste at han var hellig, selv om det var en utfordring å høre ham spille fiolin”, sa p. Wolf med et smil til Michigan Catholic.
Over 20 000 mennesker kom for å vise sin respekt etter kapusinermunkens død, og anslagsvis 70 000 mennesker deltok på saligkåringsmessen i 2017.
