En adventbetraktning med Johannes av Korset
Av Anne Samuelsen
Moder Angelika forklarte i en av sine «live» sendinger lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt. Hennes konklusjon på lignelsen, den harde realitet for en kristen, er at Jesus forventer at vi bærer frukt. Alltid! Ikke bare når det naturlig forventes. Med andre ord. Han forventer at vi bærer frukt når vi ikke tror vi klarer det. Og hvordan det? Jo fordi vi er greiner på hans tre, og det er Han som gir oss frukten i rette tid. Vi må bare se til at vi er greiner.
Dette er ikke kun vakre ord fra en ekstraordinær nonne. Dette er virkelighet og Johannes av Korset, som vi feirer i dag, kan med sitt liv bevitne dette. Det var gjennom sitt 9 måneder lange fangenskap i en mørk og stinkende fengselscelle i de skoddes karmelittmunkenes kloster i Toledo at han brakte til verden en av de søteste frukter som tenkes kan: beretningen om Guds kjærlighet til menneskene og sjelens mystiske forening med Gud. I dette fangenskapets grusomheter, der han hverken fikk feiret messe, spist nok mat eller vasket seg, og hvor han ble pisket regelmessig, får han erfare den åndelige ekteskapelige foreningen med Gud. Han beretter om dette i et av den spanske litteraturs vakreste og mest innflytelsesrike diktverk: Åndelig sang. Det var her i cellen, at Johannes ble ett med sitt ordensnavn, «av Korset», og gjennom oppstandelsens nåde fikk vokse i hellighet til en slik grad at Kirken fra 1726 av har æret ham som helgen, og fra 1926 også som kirkelærer (Doctor mysticus). I et ulidelig mørke gjør han seg de erfaringer som muliggjør følgende ord:
Likesom bien suger honning fra alle blomster og bare oppsøker dem av den grunn, så greier sjelen med stor letthet å få frem kjærlighetens sødme fra alt som skjer med den, og den elsker Gud i alt, det være seg noe behagelig eller ubehagelig. Besjelet og beskyttet som den er av kjærlighet, hverken kjenner eller smaker eller vet den noe om det som kommer i dens vei, fordi den som sagt ikke kjenner til noe annet enn kjærligheten.[1]
På Johannes av Korsets veiledning og forbønn, la håpet lyse i det brutale mørke vi møter i verden i dag. Vår advent er å lengte etter «det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Joh 1.9), barnet som kom til verden, helt stille i Betlehems julenatt, i verdens natt, våre sjelers netter. Denne ventetiden i håp er tid for virkelig å erkjenne hvilken frukt Maria, med Josefs beskyttelse, bar inn i verden. Men hele vårt liv er en adventstid, der venter på ham som skal komme, også i vår sjel. Vi er alle i vårt innerste et Guds tempel som vi kan gjøre i stand til ham slik at han med glede kan ta bolig der. Også vi kan bære frukt. Maria og helgenene lærer oss hvordan. Og kjernen til det hele er Jesus Kristus kjærlighet til oss og vår tillit og kjærlighet til ham. Josef og Maria fikk se ham ansikt til ansikt. Det får vi også: i Eukaristien. Om vi bare visste hva vi så, hva vi skuet i Den Hellige messe! Johannes av korset visste det! Edith Stein forteller i sin Korsvitenskap følgende om dette:
Vi vet en del om hans første feiring av den hellige messe. Han feiret den i Sankta Anna-klosteret i Medina del Campo i september 1567, kanskje i oktaven for Jomfru Marias fødsel 8. september, i nærvær av sin mor, sin eldste bror Francisco og hans familie. Hellig redsel hold på å skremme ham bort fra presteverdigheten, og det var bare i lydighet mot sine foresatte at han overvant sine betenkeligheter. Nå, ved begynnelsen av feiringen av messen, var vel tanken på hans egen uverdighet særlig levende. Den vakte et brennende ønske i ham om å være helt ren for å kunne berøre den hellige hostien med plettfrie hender. Slik steg bønnen fra hans hjerte om at Herren måtte beskytte ham mot at han noen gang kunne komme til å krenke ham dødelig. Han ønsket å føle angerens smerte for alle de feil han måtte komme til å begå uten Guds bistand, men at han aldri måtte begå noen synd. Under forvandlingen fornemmer han ordene ‘Jeg skal oppfylle alt du ber om.’ Fra nå av er han bekreftet i nåden og er like ren av hjerte som et to år gammelt barn … Følsomheten for den hellige offerhandlings storhet forlot ham aldri …»[2]
Så, i ærefrykt for eukaristiens mysterium, la Jesus tre inn i våre sjeler, la våre livs adventsreise bli en stadig bevegelse og forberedelse mot de Himmelske gleder og med stor tillit til Han som skal gjøre det mulig for oss å slippe våre frukter til jorden.
La oss be: Herre, vår Gud, i den hellige prest Johannes av Korset, vakte du lengsel etter fullkommen selvfornektelse og kjærlighet til Kristi kors. Gi oss alltid å følge ham som vår lærer, og på hans forbønn nå frem til den evige herlighet. Ved Kristus, Vår Herre, Amen.
[1] Åndelig sang (Efrem forlag 2014), 27.8, s. 248.
[2] Edith Stein Korsvitenskap. Vidarforlaget, 2007, s. 40.
