For enkelte som ikke har vanket hos brødrene eller hos søstrene på Majorstuen eller i Lunden kloster , kan kanskje den hellige Dominikus som Kirken feirer den 8.august være relativt anonym, særlig sammenlignet med hans fargerike samtidige, Frans av Assisi. Men begge har stiftet det vi kaller en «tiggerorden» for å leve etter de samme idealer : å følge i Kristi fotspor.
Mens Frans vokste opp i Italia, ble Dominikus født i Calaruega, en liten landsby i Castilla i Spania i ca år 1172 før han flyttet til Palencia for å studere.til prest.
Vi skal ikke her gå nærmere inn på hans livsløp, og selv etterlot han seg heller ingen skrifter. Men la oss se litt på hvilket budskap Dominikus har å bringe også til oss i dag 800 år etter at «Prekebrødrenes Orden» ble stiftet.
Når en novise avlegger sine første løfter i Ordenen, der hun eller han blir spurt: «Hva søker du?» svarer man : «Guds barmhjertighet og din» – det siste rettet til den overordnende som mottar løftene..
Vår første oppgave er således i Dominikus’ ånd å vise barmhjertighet, den vi selv mottar av Gud selv, og den vi er kalt til å gi videre. Det vil si å forsøke å hjelpe mennesker vi møter i ulike livssituasjoner til å reise seg, tenne håp og åpne for en ny fremtid. Det er først da vi også kan forkynne Guds ord om barmhjertighet.
Dominikus var en bønnens mann og det sies om ham at han bad uopphørlig og i sær for synderne og dem som var knuget ned av motløshet og fortvilelse. Han var av hele sitt liv én som tok i mot, som trøstet og oppmuntret uten å dømme. Han var en mann for hvem barmhjertighet viste seg i handling. «Han elsket alle og alle elsket ham» sies det om ham.
Dominikus trodde på godhet mot alle og på viktigheten av regelmessig bønn som brakte ham nær Jesus Kristus.
Men Dominikus lukket seg ikke inne i et kloster, men begav seg på vandring og kom til og med så langt som til Skandinavia. Det gjaldt å forkynne Evangeliet ikke bare for hedningene, men også for det jevne kristne folk. Å gå ut i verden og virke blant trengende, det være seg åndelig som materielt, var noe nytt på den tiden. Men i en visjon viser Peter og Paulus seg for ham, rekker ham bok og stav og befaler: “Gå ut og forkynn, for det er til dét Gud har utvalgt deg.”
Dominikus skjønte også at for dem som skulle forkynne for andre, var det nødvendig ikke bare å føre et liv i Evangeliets ånd, men også å skaffe seg kunnskaper. Derfor er studier viktige i forkynnelsens tjeneste i Dominikanerordenen..
Dette gjelder ikke bare for brødrene, men også for søstrene, og det dominikanske liv er således bygget opp på fire «pilarer»: bønn, studier, fellesskap og apostolat.
Det er ut fra dette Ordenen prøver å formidle hva den er kalt til: forkynnelsen av evangeliet til mennesker vi møter i dagens samfunn. Kanskje på en annen måte og sikkert med andre midler enn for 800 år siden, men med det samme oppdrag: å være lyttende mennesker – først til hva Gud har å si oss gjennom sitt Ord og deretter å bringe det videre til våre medmennesker slik det heter i Ordenens valgspråk: «Contemplari et contemplata aliis tradere»
Mer enn noensinne trenger vi i dag å minnes om at det å vise barmhjertighet hører med til kristendommens innerste vesen. «Vær barmhjertige som deres himmelske Far er barmhjertig» sa Jesus. (Lk 6,36)
Så vi kan kanskje stanse opp og med den hellige Dominikus som forbilde, reflektere over hvilken plass barmhjertigheten har i vårt eget liv.
Og la oss, på denne festdagen, be til ham sammen med den dominikanske familie over hele verden med hymnen «O lumen Ecclesiae…»
O, Kirkens lys, hellige fader Dominikus,
Sannhetens lærer, be for oss , dine barn
som ennå går på pilegrmisvei mot troens mål.
Hellige fader, du nådens forkynner,
når vi tviler på Guds nåde, kom oss til hjelp.
Tålmodighetens lærer, hjelp oss å vise veien til Gud.
Før oss faderlig, dag for dag, inntil vårt livs ende,
og i vår dødstime foren oss med de salige til evig tid.
– en betraktning til festdagen for St Dominikus, den 8.august 2022
Sr .Mette Andrésen,op
