Fastetiden, som vi nå er midtveis i, gir oss en sjanse til å begynne på ny. Nye sjanser og nye muligheter på øverste hylle.
Men, så skjer det igjen og igjen, vi feiler; Vi feiler i forhold til vår neste, i forhold til Gud, i forhold til oss selv. Og hver gang er vi like skuffet over oss selv, føler oss mindreverdige og usle.
Komponisten Ludwig van Beethoven skal ha sagt; « Å spille en feil note er helt ubetydelig; å spille uten lidenskap er det ingen unnskyldning for.”
Så er det kanskje der nøkkelen ligger; å være hel i sin ferd, være total i sin måte å leve på, å tørre å være lidenskapelige.
Kanskje gjør vi feil, men vi har i det minste vært hele i vår ferd, vært totale i vår hengivenhet, lidenskapelige i vår hengivenhet.
Salmisten synger akkurat om dette i Salme 18.
For ham var jeg hel i min ferd,
jeg voktet meg vel for å synde.
Herren lønnet meg for min rettferd
da han så at hendene mine var rene.
Du er trofast mot den som er tro,
og helhjertet mot den som er hel.
Du viser deg ren mot den som er ren,
men vrang mot den som farer med svik.[1]
Gud vil at vi skal opptre som hele mennesker, være «som vi sprang i Guds panne frem», som Ibsen lar Peer si i Peer Gynt når han innser at han står foran dommen.
Så er det kanskje ikke feilfrihet Gud ønsker fra oss, men at vi skal være hele, som Han har skapt oss.
Gjør vi et feilskjær, er det tilgivelig, hvis vi bare har vært helhjertede i det vi gjør, hvis vi bare har gitt oss selv for den andre.
« Å spille en feil note er helt ubetydelig; å spille uten lidenskap er det ingen unnskyldning for.”
[1] Sal 18, 24
Av Sr Ragnihild Marie op
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
