Hold da fast ved den rene kjærligheten

Da jeg en gang på midten av 1990-tallet endelig fikk ta imot den kristne tro, var det etter en lang og farlig vandring i et kratt av åndelighet som hadde ett budskap: Du må frelse deg selv! Det kan ikke beskrives med ord hvilken lettelse jeg opplevde da jeg skjønte at det var Jesus Kristus som skulle frelse meg, og at alt jeg skulle gjøre med mine tomme og utmattede hender var å ta imot hans inderlige tilgivende og barmhjertige kjærlighet.

Julenatten må være det mest fortettede øyeblikk i kirkeåret for nettopp å få oppdage denne gaven: Jesus Kristus kommer til oss helt konkret på jorden, og i vår tro, og banker varsomt på vårt hjertes dør. Han ber oss om å motta seg selv, det vesle Jesusbarnet i krybben, som legger seg så hjelpeløst og tillitsfullt i våre armer. Han ligger der i stallen julenatten og betraktes av hyrdene med englers jubelrop.

Han ligger der intetanende og hjelpeløst, og vitner til oss med hvilken tillit og ro vi alle skal hvile i Herrens armer, med hvilket lys og fred vår Gud ønsker å omslutte oss med. Han fyller oss med ærefrykt uten grenser, med hjertets ømme tilbedelse, med den mest forunderlige takknemlighet og undring. Slik er julenatten.

Slik gikk også min første tid som kristen. Jeg hadde ennå ikke funnet Kirken, men i fastetiden befant jeg meg plutselig ved en korsveiandakt i Domkirken, og fikk brått og brutalt et møte med den andre siden av vår kristne tro. Jeg som relativt nybakt mor ble styrtet inn i Marias sorg over sin sønn. Den mest bunnløse sorg jeg hadde møtt til da. Jeg ble presentert for Kristi lidelse, for meg da, en helt uforståelig dimensjon av kristentroen som jeg fremdeles strever med å trenge inn i. Han døde for meg, hans mor gråter for ham og oss alle. Hvordan skal jeg ta imot dette etter julens milde lys?

Takk Gud for at jeg fant veien til Kirken, som hvert eneste år i selveste juleoktaven lar oss meditere over nettopp dette. For hva skjer ikke i Kirken dagen etter Herrens fødsel? Jo, da trenger vi inn i drapet på Stefan, kirkens første martyr.

Fulgentius, biskop av Ruspe beskriver det slik: «I går feiret vi vår evige Konges fødsel i tiden; i dag feirer vi soldatens seierrike lidelse. I går verdiges vår Konge, iført kjødets kongelige skrud å forlate jomfruskjødets hall og besøke verden; i dag forlot soldaten legemets telt og toget som seierherre inn i himmelen.»[i]

Allerede mens englene synger, juletreet glitrer i våre hjem, blir våre kristne liv forklart: Med den hellige Stefan skal vi vitne om sannheten og gleden uten redsel eller baktanker og gi våre liv for å beskytte dette barnet som er oss født. Og vi har fått motets og utholdenhetens vinger: Kjærligheten.

«For den kjærlighet som fikk Jesus til å stige ned fra himmelen, var den selvsamme kjærlighet som løftet Stefan fra jorden til himmelen. Den kjærlighet som først var i Kongen, var den samme som senere stålte i soldaten. For å oppnå den krans som hans navn betyr var Stefan væpnet med kjærligheten, og takket være den seiret han alltid …»[ii]

Og det blir stadig mer krevende. Fire dager etter Jesus fødsel feirer Kirken de uskyldige barnas martyrium, en helt ubegripelig ondskap satt i verk av Herodes for å sikre sitt herredømme. Han tar livet av alle små guttebarn i Betlehem. Det han ikke vet, er at Gud beskytter Jesusbarnet så det allerede er på vei med Josef og Maria til Egypt, og at Herodes gjennom denne grusomme handling går Herrens ærend.

Den hellige biskop Quodvultdeus henvender seg til Herodes i en preken og forklarer for oss: «Han som er kilden til all nåde, bitte liten og samtidig så stor, han som ligger i krybben, får din trone til lå vakle av frykt. Han fremmer sin sak gjennom deg, uten at du vet det, og frir sjeler ut av djevelens fangenskap. Han tar imot fiendens barn som sine egne. Spebarna aner ikke at de dør for Kristus, foreldrene gråter over de døende martyrer, han gjør dem som ennå ikke har talens bruk, skikket til å være hans vitner. Se hvordan han styrer, han som kom for slik å styre. Se, befrieren setter alt fri; frelseren meddeler frelse.»[iii]

Det hverken Herodes eller vi mennesker klarer å se, er at alt som skjer i våre liv, kan bli til heder og pris for Herrens navn. Gud kan bruke de sterke soldater, og de svakeste av de svake, for å fremme sin sak. Vi trenger ikke å forstå lidelsens mysterium, kun overgi våre liv og ta imot den kjærlighet Jesus kontinuerlig søker å gi oss.

«For kjærligheten er nemlig kilde og opphav til alt som er godt, et sikkert forsvarsverk, den vei som fører til himmelen. Den som vandrer i kjærlighet kan umulig gå seg vill, kan heller ikke føle angst. Kjærligheten viser vei, kjærligheten beskytter, kjærligheten fører like frem til målet.»[iv] (Fulgentius, biskop av Ruspe). Amen!

Av Anne Samuelsen ocds

Publisert tidligere i St Paul menighetsblad.

[i] Den Katolske kirkes Tidebønnsbok for Adventstiden. s. 849-850.

[ii] Ibid s. 850.

[iii] Ibid s. 875.

[iv] Ibid s. 850.

Relaterte artikler
spot_img

Tidebønner på St Rita Radio

Søndagsfrø med p. Rafal Ochojski MSF