Av Marco Mancini/ACI Stampa
Norsk oversettelse av Øyvind J.V. Evenstad
Redigert av Pål Johannes Nes
Kardinal Joseph Ratzinger viste trofasthet, sa pave Paul VI i sin tale under konsistoriet 27. juni 1977, der Ratzinger, den gang erkebiskop av München og Freising, ble kreert til kardinal i Den hellige romerske kirke.
Paul VI pekte på Ratzingers «teologiske undervisning i prestisjefylte universitetsseter i hans Tyskland og i tallrike og verdige publikasjoner.»
Ratzinger, fortsatte Paul VI, «har gjort det klart hvordan teologisk forskning – i tråd med ‘fides quaerens intellectum’ (troen som søker å forstå, overs. anm.) – ikke kan og aldri bør kobles fra den dype, frie, kreative tilslutningen til læreembetet, som på sant vis tolker og forkynner Guds Ord; og at han nå, fra erkebispesetet i München og Freising, med så mye av vår tillit, leder en utvalgt flokk på sannhetens og fredens veier.»
Den fremtidige pave Benedikt XVI bar den røde sutanen i nesten 28 år og utførte alltid, med den største hengivenhet, de oppgavene til en kardinal som kreves av kanon 349 og 353 i kirkeretten: «Den hellige romerske kirkes kardinaler danner et særskilt kollegium som det tilkommer å ta seg av valget av Den romerske pave i samsvar med det som er bestemt i særrett; likeledes er kardinalene til stede hos Den romerske pave enten for å handle kollegialt når de kalles sammen for å ta spørsmål av større betydning under behandling, eller som enkeltpersoner, nemlig i forskjellige embeter som de bekler for å yte sin innsats for samme Romerske pave særlig i den daglige omsorg for Kirken som helhet.» Og: «Kardinalene er hovedsakelig til hjelp for Kirkens øverste hyrde ved kollegial virksomhet under konsistorier der de samles på befaling av Den romerske pave og idet han presiderer; det finner sted ordinære og ekstraordinære konsistorier.»
Paul VI tildelte Ratzinger titulærkirken Santa Maria Consolatrice i Casal Bertone. I 1993 stadfestet pave Johannes Paul II hans forfremmelse til bispeordenen med tildelingen av tittelen til bispedømmet Velletri-Segni, som er et suffraganbispedømme (underlagt et annet erkebispedømme, overs. anm.) i Roma. I 1998 ble Ratzinger visedekanus for Det hellige kollegium, og etter at Bernardin Gantin fratrådte stillingen i 2002 ble han valgt til dekanus for kardinalkollegiet og tildelt titulærbispedømmet Ostia, som også er et suffraganbispedømme i Roma.
Som dekanus for kardinalkollegiet ledet Ratzinger i april 2005 begravelsen til Johannes Paul II, de generelle kongregasjonene og konklavet som førte til at han ble valgt til paveembetet.
Men hva betydde det å være kardinal for Ratzinger? Pave Benedikt XVI svarte selv flere ganger på spørsmålet.
Den røde hatten, sa paven under sitt første konsistorium i mars 2006, var først og fremst et ansvar. Til de nye kardinalene sa han: «Når dere er tettere knyttet til Peters etterfølger vil dere bli kalt til å samarbeide med ham i å utføre hans spesielle kirkelige tjeneste, og dette vil bety en mer intens deltakelse i korsets mysterium idet dere tar del i Kristi lidelser. Vi er alle sannelig vitner om hans lidelser i dag, i verden og også i Kirken, og derfor har vi også del i hans herlighet. Dermed vil dere være i stand til mer rikelig å dra fordel av nådens kilder og mer virkningsfullt å formidle deres livgivende frukter til de som er rundt dere.»
Under konsistoriet i november 2010 la Benedikt til at «det spesielle fellesskapet og hengivenheten som knytter disse nye kardinalene til paven gjør dem til hans unike og verdifulle medarbeidere i det høyverdige oppdraget å gjete sauene hans, som Kristus betrodde Peter for å forene folkeslagene i Kristi omsorgsfulle kjærlighet. Fra den samme kjærligheten ble Kirken født, kalt til å leve og vandre videre i samsvar med Herrens bud som oppsummerer hele loven og profetene. Å være forent med Kristus i troen og i fellesskap med ham betyr å være ‘rotfestet og grunnfestet i kjærlighet’ (Efeserne 3,17, overs. anm.), det materialet som forener alle lemmene på Kristi legeme.»
I november 2012, under sitt siste konsistorium for å kreere kardinaler, gjentok Benedikt at «kardinalkollegiet er plassert i konteksten av og perspektivet til Kirkens enhet og universalitet; det presenterer et mangfold av ansikter, fordi det uttrykker den universelle kirkes ansikt. I dette konsistoriet vil jeg spesielt fremheve det faktum at Kirken er kirken for alle folkeslag, og derfor taler hun i de ulike kulturene på de forskjellige kontinentene. Hun er Pinsekirken; midt i polyfonien av de forskjellige stemmene løfter hun opp én eneste harmonisk sang til den levende Gud.»
Han minnet de nye kardinalene på at «fra nå av vil dere være enda tettere og mer intimt knyttet til Peters stol; titlene og dekaneriene til kirkene i Roma vil minne dere på båndet som knytter dere, som medlemmer med en veldig spesiell tittel, til denne kirken i Roma, som presiderer i universell kjærlighet. Spesielt gjennom arbeidet dere gjør for dikasteriene i Den romerske kurie vil dere være mine verdsatte medarbeidere, først og fremst i min apostoliske tjeneste for katolisitetens fylde, som hyrde for hele Kristi flokk og hovedgarantist for dens lære, disiplin og moral.»
I løpet av sitt pontifikat ledet Benedikt fem konsistorier der han kreerte 90 kardinaler med opprinnelse fra 37 land.
Sitatene fra kanon 349 og 353 i kirkeretten er hentet fra den nye oversettelsen av kirkeretten til norsk av mgr. dr.iur.can. Torbjørn Olsen. Tilgjengelig på: https://www.katolsk.no/tro/tema/cic/norsk.
