Likkledet i Torino – er det ekte?

Likkledet i Torino – er det ekte?
Av Solène Tadié

Autentisiteten til det hellige likkledet i Torino kan ikke lenger bestrides, hevder eksperten

Jean-Christian Petitfils, som har studert det hellige likkledet i mer enn 40 år. Han diskuterer funnene i sin siste bok, som betegnes som en avgjørende undersøkelse av det dyrebare linkledet.

Likkledet i Torino, som antas å ha omsluttet Jesu legeme etter korsfestelsen, er uendelig kilde til oppdagelser og diskusjoner mellom historikere og forskere – og mellom troende mennesker. Noen ser på det som et ikon som symboliserer Kristi død og oppstandelse, mens andre er overbevist om at det er autentisk på grunn av de mange undersøkelsene som støtter dette.

Den franske historikeren Jean-Christian Petitfils er en av de sistnevnte.

I løpet av de fire tiårene han har studert likkledet, er han blitt overbevist om at ansiktet som ble avbildet og fremkalt av den italienske fotografen Secondo Pia i 1898, faktisk er ansiktet til Jesus Kristus i graven, som han forklarer i dette intervjuet med National Catholic Register (NCR)

Hans omfattende undersøkelse, der han har samlet og analysert alle studier som noensinne er gjort av den dyrebare relikvien – inkludert den berømte karbon-14-studien som sådde tvil om liksvøpets ekthet – ble nylig publisert under tittelen «Le Saint Suaire de Turin, l’enquête définitive» (The Shroud of Turin: The Definitive Investigation). Boken vekket til live en intens debatt om emnet, like før avdukingen høsten 2022 av den første rekonstruksjonen av Kristi legeme basert på likkledet fra Turin i Salamanca-katedralen i Spania.

Petitfils er en katolsk historiker som har spesialisert seg på Ancien Régime (det politiske systemet i kongeriket Frankrike frem til den franske revolusjonen), og han er også forfatter av flere anerkjente verk om Jesu liv.

NCR: Boken din presenteres som en “endelig undersøkelse” av likkledet i Torino. Hva får deg til å hevde dette? Hva er det som er nytt i forhold til andre studier og undersøkelser?

P: Jeg påstår ikke at det ikke vil bli skrevet mer om likkledet etter denne boken. Studien min er avgjørende ved at den presenterer så mye bevismateriale at det ikke er noen vei tilbake i diskusjonen om autentisitet. Det er dette som er viktig. I fremtiden vil forskere måtte diskutere mange andre temaer. Det er for eksempel fortsatt ukjent hvordan bildet ble dannet på linet. Her famler forskerne fortsatt. Dette er fortsatt et mysterium.

NCR: Du er en av de største ekspertene på det hellige likkledet i dag. Hvorfor begynte du å interessere deg for det?

P: Jeg har vært interessert i likkledet i Torino i 44 år, og det har fascinert meg på grunn av det historiske, arkeologiske og vitenskapelige mysteriet det representerer. Det er viktig å presisere at dette ikke er et spørsmål om tro. Selv om likkledet skulle være en forfalskning, ville ikke den kristne troen bli besudlet av det. Det har vært mange forfalskninger i historien, uten at trossannheten om Jesu oppstandelse er blitt trukket i tvil.

Likkledet gir oss informasjon om Jesu lidelseshistorie. Vi vet for eksempel at han ble pisket svært brutalt på romersk og ikke på jødisk vis, med et flagrum, som hadde to små kuler og en vektstang mellom dem. Dette kan vi se spor av i mikroskop. Vi kan se at han faktisk var tornekronet, og at han ble spiddet på høyre side. Man har til og med identifisert hvilken type romersk spyd som ble brukt, ettersom det fantes flere av dem.

Undersøkelsen av likkledet fører oss uunngåelig til oppstandelsens mysterium, selv om dette gravkledet i seg selv ikke er et bevis på oppstandelsen, som bare kan erfares og forstås gjennom troen. Men det gir oss noen svært tankevekkende ledetråder.

NCR: Hvordan kom du frem til vissheten om liksvøpets autentisitet i forskningen din, til tross for ulike vitenskapelige utfordringer, som for eksempel karbon-14-analysen, som hevder at likkledet stammer fra middelalderen?

P: Jeg ble svært overrasket over resultatene av karbon-14-analysen i 1988-89, ettersom de var i strid med svært pålitelige tidligere arbeider, som for eksempel arbeidene til professor Pierre Barbet ved Saint-Joseph-sykehuset, som etablerte en sammenheng mellom Jesu lidelseshistorie og all tilgjengelig informasjon om likkledet.  Arbeidene til professor Paul Vignon på 1930-tallet viser et absolutt og perfekt samsvar mellom Kristus-ikonografien, som dukket opp så tidlig som på slutten av det fjerde århundre, og ansiktet til mannen på likkledet. På denne tiden skjedde det en endring i ikonografien, noe som sammenfaller med ankomsten av det dyrebare linet til byen Edessa i dagens Tyrkia. Det virker derfor umulig at en forfalskning kan ha blitt gjort i middelalderen, i årene 1260-1390 – det vil si det intervallet som radiokarbonlaboratoriene har oppgitt.

I 1978 gjennom førte STURP, den amerikanske forskergruppen opprettet av John Jackson, som hadde likkledet til disposisjon i to dager, svært grundige analyser. Dette omfattet mikrokjemiske tester av spektrografi, infrarøde radiometristudier, optisk mikroskopi, ultrafiolett fluorescens, og mere til. Samtlige tester viste at det ikke er snakk om en middelaldersk forfalskning.

Jeg begynte raskt å lure på hvor pålitelig karbon-14-undersøkelsen var. Statistiske studier viste at det var helt uoverstigelige avvik mellom visse tall fra Oxford-laboratoriet og laboratoriene i Zürich i Sveits og Tucson i Arizona.

I 2017 viste det seg at de rådataene som den unge forskeren Tristan Casabianca hadde fått tak i, viste en enda større spredning i resultatene, slik at det statistisk sett bare er 1 % sjanse for at prøvene kommer fra samme vev. Det er selvsagt ikke karbon-14-metoden det er noe galt med, men linet, som er ekstremt forurenset. Det ble funnet spor av sopp og kalsiumkarbonat. Raymond Rogers, en meget dyktig kjemiker som døde i 2005, oppdaget at prøveområdet som dannet grunnlag for karbon-14-testen, var et område som var blitt reparert: Moderne tråder ble satt inn på 1500-tallet for å utbedre dette området som var blitt slitt bort. Dermed er karbon-14-eksperimentet ugyldig.

Siden den gang har det blitt utført annet arbeid, blant annet av professor Giulio Fanti ved universitetet i Bologna. Han benyttet en annen dateringsmetode basert på tvinning av lin, og kom frem til et ganske bredt tidsintervall, men som kretset rundt år 33, datoen for Jesu begravelse.

Nylig, i april 2022, kom en annen italiensk forsker, professor Liberato De Caro ved Institutt for Krystallografi ved «Consiglio Nazionale delle Ricerche» frem til at dette faktisk er lin fra det første århundret, ved hjelp av en spesiell røntgenmetode. Han sammenlignet han en tråd fra dette linet med en annen tråd fra et tøystykke som ble funnet i Masada, en festning som romerne stormet og ødela i år 73.

Det finnes mange andre arbeider som jeg diskuterer i detalj i boken min, men alt er sammenfallende. Jeg konkluderte ganske tidlig med at likkledet i Torino ikke kunne være en forfalskning. Det er grunnen til at jeg ønsket å gi ut denne boken. Det er ikke lenger mulig å si at det er et middelaldersk klede, eller at det bare muligens kan være Jesu likklede. Nei, autentisiteten kan ikke lenger bestrides.

NCR: Hva sier du til dem som stiller spørsmål ved ektheten på grunn av de historiske “hullene” som likkledet forsvant i?

P: Man trodde at det var to historiske hull. I virkeligheten er det bare ett. Det er sant at den historiske metoden på grunn av dette ikke gjør det mulig å anse likkledet som autentisk. Det er bare naturvitenskapen som kan gjøre det.

Det er et gap mellom 5. april 33 – som tilsvarer påskedag, da Simon Peter og evangelisten Johannes oppdaget likkledet på steinbenken i Den hellige grav, som om liket hadde forsvunnet fra innsiden – og år 387-388, datoen for likkledets sannsynlige ankomst til den mesopotamiske byen Edessa. Vi vet faktisk ikke hva som skjedde i mellomtiden.

Man trodde også at det fantes et historisk tomrom i forbindelse med plyndringen av Konstantinopel i 1204. Men vi vet nå at likkledet unnslapp plyndringen, ble overført til Frankrike og oppbevart i Sainte-Chapelle i Paris. Deretter ble det overført til huset Savoyen og til slutt til Den hellige stol i 1983.

NCR: Du fremhever den forsiktighet som Kirken har utvist de siste årene i dette spørsmålet, særlig de to siste pavene som, i motsetning til Johannes Paul II, aldri eksplisitt har omtalt likkledet som en relikvie. Hvordan tolker du denne tilnærmingen?

P: Det er tilfelle at pavene Sixtus IV og Julius II var overbevist om liksvøpets ekthet. Julius II fikk skrevet en messe til ære for det. Johannes Paul II bekreftet selv etter karbon-14-eksperimentet at det ikke var et ikon, men en autentisk relikvie. Hans etterfølgere er imidlertid mer forsiktige, fordi det hellige likkledet er blitt et vitenskapelig objekt. Det er derfor vanskelig for Kirken å uttale seg, og det er heller ikke dens rolle å gjøre det. Dens rolle er å forkynne Jesu død og oppstandelse, ikke noe mer. Jeg forstår dette standpunktet godt, og jeg tror at Kirken aldri kommer til å gå tilbake på det.

NCR: I et av kapitlene i boken din, med tittelen “Bevis ganger tre”, sammenligner du med falske relikvier som ikke har bestått vitenskapens test, slik som likkledet av Cadouin. Men to andre relikvier, hvis ekthet ikke er betvilt den dag i dag, tjener ifølge deg til å underbygge og forsterke tesen om likkledets ekthet.

P: Blant de falske likkleder kjenner vi til det fra Compiègne, som forsvant på 1800-tallet, og likkledet fra Cadouin, som oppbevares i et kloster i Périgord-regionen i Frankrike, og som i middelalderen ga opphav til mange pilegrimsreiser, med avlatsbrev fra pavemakten og subsidier fra det franske monarkiet. I 1934 ble det imidlertid oppdaget at dette likkledet i virkeligheten var en fatimidisk standard importert fra Østen, med inskripsjoner i kufisk skrift til ære for emir al-Mustali!

Blant de virkelige relikviene er det først og fremst likkledet fra Oviedo, som ikke er et likklede, men et klede som ble lagt på Jesu ansikt da han ble tatt ned fra korset, og som inneholder blod. Det er ikke trykt noe ansikt på det, men blodflekkene stemmer perfekt overens med blodflekkene til mannen på likkledet. Vi vet også at blodtypen er den samme. Det er blodtype AB.

Det samme gjelder tunikaen fra Argenteuil, som Jesus antakelig bar på veien til korset. Også der overlapper blodflekkene med de på likkledet. De tre relikviene har hatt svært forskjellige reiser og har reist til forskjellige steder og tider, men den samme typen nærorientalsk pollen er funnet på alle tre. Deres autentisitet er dermed bekreftet.

NCA: Du siterer utførlig en svært vakker passasje fra et brev fra 1935 av forfatteren Paul Claudel om det hellige likkledet, som beskriver det som en “andre oppstandelse”. For deg som troende, hvilken betydning har det at dette bildet av Kristi ansikt ble åpenbart for verden på slutten av 1800-tallet, som også tilsvarer århundret for “Guds død”?

P: Det ser faktisk ut til å ha vært forsynets vilje å bevare dette kledet som et vitnesbyrd for verden. Det forbløffende er at det har unnsluppet ødeleggelse flere ganger, og to branner. Den siste var i 1997, da katedralen i Torino brant ned. Mario Trematore, en brannmann på stedet, ble beveget av en spesiell nåde og en indre stemme som sa til ham “Slå til her, på denne siden, ikke her”. Han var drevet av en følelse som må ha vært guddommelig. Han tok en slegge, knuste glassbeskyttelsen for å redde relikviet, og innrømmet selv at hvis det hadde vært et verk av en stor italiensk renessansemaler, ville han ikke ha tatt så mange sjanser.

NCR: Autentisiteten til dette likkledet er ikke en trossannhet, som du har påpekt, men det langsiktige arbeidet du har utført de siste tiårene må nødvendigvis ha hatt en innvirkning på ditt trosliv?

P: Jeg ble utrolig berørt av skjønnheten og roen i Kristi ansikt. Det er rørende, slående, det er noe veldig sterkt. Jeg kommer alltid til å tenke på Claudels ord: “mer enn et bilde, et nærvær …”.

Jeg er dypt beveget av dette likkledet, men jeg er ikke den eneste. Det har også forvandlet mange kristne; det har fått dem til å forstå at oppstandelsen ikke bare var et symbol, slik mange dessverre tror, men en historisk realitet. Kristus er oppstanden, med kropp og sjel.