Om Påskevigilien

Om Påskevigilien
Tekst av Peder Josef Foss.

Påskevigilien, vaken som Kirken holder ved Kristi grav på Påskenatt, er alle vigiliers mor og høytidenes høytid, Det hellige Triduums midtpunkt og høydepunkt. Den første delen av den er svært underlig, for selv om den preges av en dyp sorg bærer den også med seg et spakt håp, en skjør flamme, og en forsiktig forventning. Først og fremst er det ro. Akkurat som Gud og Hans skaperverk hvilte den syvende dagen i den aller første uken, så har det senket seg en stillhet over jorden og over Herrens disipler.

I Den apostoliske trosbekjennelse ber vi at Kristus ble «korsfestet, død og begravet» og at Han «fór ned til dødsriket». Han ble begravet nær stedet han ble korsfestet av rådsherrene Josef av Arimatea og Nikodemus (Joh 19,41), utvilsomt ledsaget av Vår Frue, de andre kvinnene, og flere av apostlene. Der hvilte Jesu hellige legeme, fremdeles hellig og forenet med Kristi guddom. Men hva med Hans sjel? Død er jo at kroppen og sjelen skilles fra hverandre, og Kirken lærer som en trossannhet at Kristi sjel fór ned til dødsriket (Den katolske kirkes katekisme, §631). Hellige Paulus sier: «Derfor heter det også: ‘Han steg opp i det høye, førte fanger med seg, menneskene gav han gaver.’ Dette at han ‘steg opp’, betyr imidlertid at han først steg ned, til jordens lavere regioner. Og han som steg ned, han er den samme som steg opp, høyt over alle himler, for å omfatte hele Altet.» (Ef 4,9-10). Kristus er Herre over alt: alt på jorden, alt over den i Himmelen, og Han er Herre over alt under jorden. Gud har «skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dype» (Fil 2,10).

Den romerske katekisme presiserer de tre regioner under jorden som omfattes ‘dødsriket’, som Kristi sjel steg ned til. Det første er for de fordømte sjeler og falne engler, det som kalles Helvete eller Gehenna. For det andre er det renselsesstedet for sjelene som skal tre inn i Himmelen, men som først må sone den timelige straffen for sine synder og purifiseres for onde begjær, det er Skjærsilden. Til sist er det hvilestedet for de hellige av Den gamle pakt, hvor patriarkene, profetene, og de kvinner og barn, som hadde elsket Gud og overholdt loven, som lengtet etter Guds Messias som skulle fri dem ut. Dette stedet kalles gjerne Abrahams fang, eller Fedrenes limbo, et sted uten smerte, men uten synet av Gud (se Den romerske katekisme, VI, q. III). Til Helvete kom Kristus for å fylle demonene med gru, skrekk, dom og triumf, for å stadfeste sitt herredømme. Til Skjærsilden kom Han for å fylle sjelene der med anger og med håp om Himmelen. Men det var for de trofaste tjenerne i Abrahams fang Han kom til først og fremst, for å forkynne Evangeliet for de døde (1 Pet 4,6), for å bringe dem det evige Lys de var lovet. Der var Adam og Eva, Noah og Abraham, Isak og Jakob, Sara, Moses og Miriam, Aron og Josva, Ruth, Samuel og Kong David, Nathan, Batseba, Tobit, Judith og Esther, Job, Jesaja, Jeremia, Daniel, og der var Sakarjas og Elisabet, Simeon og Anna, Johannes Døperen, og Josef, Hans fosterfar. Alle disse og en utallig skare med rettferdige ble fylt av ubeskrivelig lykke, ærefrykt og stor undring da Han fortalte dem hva Han hadde gjort, da Han, som hadde talt til dem og vært hos dem, Han som hadde ført dem ut av Egypt og hadde gått foran dem gjennom ørkenen, Han som hadde verget dem fra deres mange fiender, Han som hadde lært dem sin lov og som de hadde tilbedt med lovsang og offer, var nå der hos dem og skulle føre dem hjem til seg.

Samtidig var Maria, De tolv, kvinnene og de andre disiplene samlet i faste og bønn, i lydighet til Herrens ord, for nå var Brudgommen tatt bort fra dem (sml. Luk 5,35). Fulle av sorg, tynget til døden av tapet av sin Mester. Noen av dem var også i stor pine på grunn av sitt eget svik, spesielt Peter. Det eneste som holdt dem fra fortvilelse var det Han så mange ganger hadde sagt dem: «Menneskesønnen skal få meget å lide; han skal bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de lovkyndige og bli slått ihjel, og tredje dagen efter skal han bli oppvakt fra de døde.» (Luk 9,22), selv om De tolv ikke enda hadde forstått dette (Joh 20,9). Håpet var ikke hos de fleste av dem, men Maria, Hans Mor, fast i troen, hadde bevart også dette ordet i sitt plettfrie hjerte. Tvil kom henne ikke nær. Hennes sorg var større enn alle de andres sammenlagt, men slik var det også med hennes håp. Hun og Maria Magdalena, og de andre kvinnene, styrket De tolv. De fastet, våket, og ba fra langfredag kveld og hele lørdagen, og så inn i den mørke natten, inn i Påskenatt.

Og så, ut av mørket, ut av jordens dyp, ut av dødens grep, kom Han, Seierherren, og sa, slik Han hadde gjort ved tidenes morgen: Det bli Lys! Og det ble Lys, over hele jorden skinte det, for Han oppsto fra de døde. Ved sin egen, Guds, kraft ble Hans sjel og legeme gjenforenet, virkelig, og det ble herliggjort, for aldri mer skulle det lide smerte eller sykdom, skade eller død. Hans fem sår beholdt Han, som vitne om sitt verk for sine disipler og for oss. Slik gikk det til, at da kvinnene kom til graven før morgengry, så skalv jorden og de hellige engler viser dem den tomme graven (Matt 28,1-7). «[S]kynd dere så avsted og si til hans disipler: ‘Han er oppstanden fra de døde og går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’» (Matt 28,7). I stor glede løper de for å gjøre som engelen bød dem. Det er på veien dit at Han står frem for dem, disse første vitner til Hans oppstandelse. Deres svar på Hans hilsen, før de så bærer den med seg til apostlene, sier Hellige Jeronimus, er en videre tilintetgjøring av Evas forbannelse. Hun bar slangens fristelse til sin mann, Adam, og nå bærer disse kvinnene Oppstandelsens budskap til apostlene.

Herren viser seg etter hvert for dem, og lar apostelen Thomas få kjenne Hans sår, så han og vi alle skal komme til tro (Joh 20,27). Oppstandelsen er troens fundament. «Men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også deres tro intet» (1 Kor 15,14). Hele troen står på at den virkelige Gud og virkelige mennesket Jesus Kristus virkelig led en virkelig død under den virkelige Pontius Pilatus og virkelig sto opp fra de døde med en virkelig, levende kropp på den tredje dagen. Vår frelse er bare så virkelig som alle disse. Er de bare symboler så er vår frelse bare symbolsk, og vi forblir i vår synd. Salige de som ikke har sett, men likevel tror (sml. Joh 20,29). Skjærtorsdag innstifter og langfredag fullbringer Herrens frelsende Offer, Hans nye Lov og Pakt. Oppstandelsen på Påskedag bekrefter og forsegler dem, mens Pinsedag skal forkynne og utbre dem gjennom apostlene og deres etterfølgere. «Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse». (Rom 4,25). Herrens død freser oss fra synd, og Hans Oppstandelse frelser oss til Livet. «Men om vi er døde sammen med Kristus, så er det vår tro at vi også skal leve sammen med ham. Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde, ikke mer kan dø, at døden ikke har noe herredømme over ham mer. Den død han led, var en død bort fra synden, og det én gang for alle; og det liv han lever, lever han for Gud.» (Rom 6,8-10). Han har åpnet veien inn til evig Liv med Ham, og gir oss håp om vår egen oppstandelse i herlighet (1 Kor 15,21).

Nå har Han seiret, og nå kan vår glede være fullkommen (Joh 15,11), for som Hans Far elsket Ham, så har Han elsket oss. La oss da bli i Hans kjærlighet (15,9) og kunngjøre med jubelrop og overstrømmende Påskeglede for all jorden, det som er vår klippefaste tro, vårt urokkelige håp, og bunnløse kjærlighet: Kristus er oppstanden! Alleluia! Alleluia! Alleluia!