“[Øvrigheten] bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.” (Rom 13,4)
I alle ting skal Kristi disipler søke etter fred og jage etter den (Sal 34,15). Den andre saligprisning lyder: «Salig er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.» Herren sier også: «Den som lever ved sverdet skal dø ved sverdet.» (Matt 26,52). Betyr dette at kristne er bundet til pasifisme i møte med urett? Snarere, tvert imot. Denne artikkelen vil, med utgangspunkt i Katekismen, kort forklare Kirkens retningslinjer for hva som utgjør rettferdig krigføring.
I fredens tjeneste
Katekismen gjør det klart: «Fred er ikke bare fravær av krig og begrenser seg ikke til likevekt mellom motstridende makter… Fred er ‘ordens rolighet’. Den er rettferdighetens verk og kjærlighetens virkning.» (Den katolske kirkes katekisme, avsn. 2304). Med ‘ordens rolighet’ menes den harmonien som oppstår i et samfunn hvor alle handler som de skal, etter sin hensikt og plikt, i samspill med hverandre for det felles gode. Da hersker det ingen uenigheter eller bitter vrede mellom folk, for alle gir til enhver det som tilkommer dem i rettferdighet, og arbeider for deres beste i kjærlighet. En slik tilstand kan bare komme som Guds gave, ved Fredsfyrstens, Kristi fred (KKK 2305).
Et enormt onde
Krig forårsakes av en eller flere av partenes mangel på kjærlighet, til fordel for en morderisk vrede. Den som sår fiendskap og egger til krig er av Den onde, som er opphav til ufreden som kom mellom Gud og mennesket inntil Vår Herre forsonet dem i sin lidelse og død. I beretningen om Kain og Abel ser vi hvordan ufred med Gud er den dypeste årsak til krig mellom mennesker – Kains drap på sin bror, Abel, kommer etter at hans uoppriktige offer avvises av Gud, som så hans urene hjerte (1 Mos 4,3-12). «Hver enkelt borger og hver politisk leder har plikt til å arbeide for å unngå kriger.» (KKK 2308)
I det godes forsvar
Men når alle andre veier til fred med en ond stat eller gruppe har blitt forsøkt til ingen nytte, og faren for en alvorlig og varig skade dersom man ikke forsvarer seg er stor, da er det tillatt å benytte militærmakt for å motstå fiendens angrep, gitt at følgende betingelser, som vi finner i Katekismen, avsnitt 2309, og hos St. Thomas Aquinas i hans Summa Theologica (II-II, q. 40, a. 1), oppfylles av den som tar avgjørelsen:
- Rettmessig myndighet: Krigen erklæres og føres av nasjonens øvrighet, som alene har denne makten, og ikke av private personer eller grupper.
- Rett grunn: Skaden motstanderen gjør er varig, alvorlig og viss.
- Rett intensjon: Man går til krig med en god hensikt, for å gjenetablere orden, fred og rettferdighet, f.eks. for å befri fra undertrykkelse, for å forsvare de svake og straffe urett.
- Siste utvei: Alle andre midler for å stoppe motstanderen har vist seg å være ugjennomførlige eller virkningsløse.
- Mulig å seire: Det foreligger reelle betingelser for å lykkes.
- Ikke forverre skaden: Våpenbruken medfører ikke større onder og uorden enn det onde som skal ryddes av veien. Effekten av moderne ødeleggelsesmidler er tungtveiende i denne vurderingen.
Disse prinsippene, som gjelder før en nasjon går i krig, kalles jus ad bellum. Det er også regler for oppførsel imens krigen pågår, som kalles jus in bello. Blant disse er: sivile kan ikke angripes under noen omstendighet; krigsfanger og sårede fiendtlige soldater skal forsørges og behandles med respekt; det er forbudt å bryte løfter gitt til motstanderen (f.eks. om våpenhvile); masseødeleggelse av byer eller store områder uten forskjell på soldat og sivil (muliggjort av atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen) er forbudt; ingen kan gi eller adlyde en ordre som befaler at en ond handling utføres uten alvorlig synd (for en underordnet å si at han bare fulgte ordre er ingen unnskyldning).
Hvorfor katolikker ikke er pasifister
I innledningen nevnte vi flere av Vår Herres oppfordringer til å søke fred, og til å «sette sverdet i sliren.» Slike vers kan få en til å tro at Kristus forkynte ikkevold og at deltagelse i krig er et absolutt onde. Men det er bare når de ikke leses sammen med resten av Skriften, hvor det også står «Du ruster meg med styrke til striden og tvinger mine motstandere i kne» (Sal 18,40), «Måtte kongen hjelpe de vergeløse i folket til å få sin rett. Han skal berge de fattige og knuse den som undertrykker andre.» (Sal 72,4). Ikke minst har vi Vår Herre selv, som sier: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» (Matt 10,34) og «den som ikke har noe sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et.» (Luk 22,36). Hva er meningen med disse versene annen enn dette: å la ondskap herje uhindret er ondt; å kjempe for det gode og for sann fred, er rett.
Nøkkelordet er ‘sann fred’. Ikke våpenstillstand, doven hvile fra aktivitet, eller en lunken bekvemmelighet oppnådd ved et kompromiss med det onde – dette er den falske freden Gud selv har steget ned for å utrydde med sverd. At dette ikke bare gjelder det åndelige er åpenbart, fordi vi ikke bare er åndelige vesener. Når vi eller andre trues legemlig, har vi lov til å bruke selvforsvar, fordi mennesket er skapt i Guds bilde, med rett til liv fra unnfangelsen av og til sin naturlige død. For å beskytte dette bildet, for å ivareta eller gjenopprette aktelsen for menneskets innbyrdes verdi som er nødvendig for ekte fred, kan man gå i krig mot fredens fiender, selv om det kan bety å drepe noen av dem som har frasagt seg retten til sitt eget liv ved å prøve å ta andres.
Martyrenes fotspor
Krig, dens årsak og dens følger er forbeholdt en syndig og fallen verden. Siden vår verden er en slik en, er det noe alle må forholde seg til. For å bevare fred i rettferdighet og beskytte de svake er det derfor, under bestemte omstendigheter tillatt, ja, rettferdig å føre krig. Som kristen skal man imidlertid alltid ha som ideal den Stridsmannen som beseiret det onde, ikke ved de liv Han tok, men ved det Liv Han gav, hengende på Korsets tre. Man skal huske den uopphørlige loven: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Matt 5,43) og aldri i ett øyeblikk nære hat eller vrede mot motstanderen, selv om man må kjempe mot ham. Like til det siste skal man vandre ulastelig og med kjærlighet til alle, betro seg til Guds miskunn, idet man minnes Hans ord: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har overvunnet verden.» (Joh 16,33).
