Pave Benedikt XVI
Pave Benedikt (1927-2022) var den første pave i det tredje årtusen. Fra 2005 til 2013 innehadde han Peters stol. Følgelig var han en av verdens viktigste kirkeledere. Og han ble lyttet til lang utenfor Den katolske kirke. Det var som bibelutlegger han nådde lengst ut i kristenheten. Hans storverk: «Jesus fra Nasaret I-II» (2007/2011) ble lest av troende fra ulike tros- og kirkesamfunn. I pave Benedikts teologiske forfatterskap, som er meget omfattende, inngår lærde arbeider, men også mer populærteologiske bøker og artikler for troende og tenkende lekfolk. Ratzinger var en av det 20. århundres betydeligste teologer.
Joseph Ratzinger var bare 51 år gammel da han i 1978 ble kalt til biskop og så kardinal. Da hadde han i flere år vært professor i teologi ved tyske universiteter. I 1981 kalte pave Johannes Paul II ham til tjeneste i Roma som prefekt for Kongregasjonen for Troslæren – en av de aller viktigste stillinger i kurien. På den måten kom han til å prege pavestolens ledelse av Kirken bl.a. ved de encyklikaer som pave Johannes Paul sendte ut. Særlig viktige er «Veritatis Splendor» fra 1993 og «Evangelium Vitae» fra 1995. Den første var et oppgjør med moderne relativisme særlig i etikken, den andre var et energisk forsvar for menneskets gudgitte menneskeverd og rett til liv i møte med «dødens kultur». Etter at Ratzinger ble pave, utsendte han selv tre encyklikaer: «Deus Caritas est» (Gud er kjærlighet) i 2005 og «Spe Salvi» (I håpet er vi frelst) i 2007 og «Caritas in Veritate» (Kjærlighet i sannhet) i 2009. Gud er kjærlighet var det teologisk grunntema i den nye pavens teologi.
Ratzinger deltok ved Det annet vatikankonsil (1963-1965) som rådgiver for en av de tyske biskopene. Og han ble en sentral konsilteolog, som var med på å prege flere av konsilets beslutninger, særlig den dogmatiske konstitusjon om den guddommelige åpenbaring, «Dei Verbum» (Om Guds Ord): Guds åpenbaring er historisk gitt i Skriftens to testamenter. Men den fullkomne åpenbaring av Gud og dermed menneskenes frelse finner vi i Kristus, som er både formidler og fylden av all gudsåpenbaring, som er bevitnet for oss ved Kristi apostler og gitt i Skriften. Dens åpenbaringsinnhold blir tradert og utlagt av Kirken under Åndens ledelse. Ratzinger bidro til utvikling av dette kirkelige og historiske syn på åpenbaringen og Skriften.
Allerede mot slutten av 1960-tallet ble det konflikt om hvordan Det annet vatikankonsil skulle forstås, og dets lære føres videre. Ratzinger sluttet seg til dem som mente at konsilet måtte utlegges i pakt med Kirkens tradisjon. Det representerte ingen revolusjon. For å fremme dette syn sto han sammen med teologer som Hans Urs von Baltasar (1905–1988) og Henri de Lubac (1896–1991) bak utgivelsen av tidsskriftet Communio. Å komme på høyde med den moderne verden var et av konsilets mål. Det betydde ikke et oppbrudd fra tradisjonen og åpnet heller ikke for liberal teologi. Men vår tid måtte møtes med en åpen holdning overfor de verdier som nytiden hadde brakt sivilisasjonen, som demokratiet, vitenskapelig rasjonalitet, og menneskerettigheter. Men Ratzinger/pave Benedikt understrekte samtidig at den moderne vestlige kultur hadde kuttet over sine ideologiske røtter i kristendom og antikk filosofi (Platon og Aristoteles) og det med skjebnesvangre følger.
Ved årtusenskiftet vurderte filosofen Jürgen Habermas (1929-), en av samtidens viktigste politiske tenkere, religionens verdi og vilkår i det sekulariserte moderne demokrati. Habermas hadde en rasjonalistisk oppfatning at religionen, men la vekt på at den kunne representere en fruktbar (sosial)etisk impuls, men intet mer. For Habermas trengte ikke det moderne samfunn noen (etisk eller religiøs) begrunnelse. Det begrunnet seg selv. Ratzinger tenkte annerledes. Samfunnet trengte et før-politisk (naturrettslig) grunnlag som kunne sikre dets humanitet. Menneskerettighetene er en del av et slikt grunnlag, som han mente kunne fornuftig begrunnes ut fra den humane virkelighet. Her måtte fornuften og troen kunne «samarbeide».
Ratzinger var en kirkelig teolog. Han la vekt på kirkens historie og tradisjon. Teologisk inspirasjon burde hentes fra Skriften og den første kirketid. Dette synet hadde sine røtter i den filosofisk-teologisk nyorientering som begynte innen katolsk teologi kort etter den første verdenskrig. Den sen-skolastiske filosofi og teologi som ble introdusert under siste del av 1800-tallet og etter hvert ble dominerende, hadde holdt frem åpenbaringens (teoretiske) sannhetsinnhold ut fra Skriften. Teologien burde legge vekt på å anvende metafysisk dekkende begreper for å beskrive den. Man la vekt på at Kirken var en guddommelig institusjon og et rettsinstitutt som formidlet Guds nåde. Men hvor var mennesket som søkte Kirken og mottok nåden?
Under tidlig mellomkrigstid begynte nye filosofiske strømninger å gjøre seg gjeldende: fenomenologi, personalisme og eksistensfilosofi. Også i den katolske filosofien trengte disse strømninger inn. Like viktig, ja viktigere for katolsk teologi og filosofi var imidlertid impulsene fra kirkefaderen Augustin. Mennesket har et «hjerte» eller en natur som er fylt av uro, fordi det søker etter hvile i Guds nåde. Det åpnet for at forholdet mellom natur og nåde kunne forstås på en annen måte enn i tidens sen-skolastikk. En katolsk personalisme vokste frem. Tross syndefall er det i mennesket en søken etter Gud. Gud kommer denne søken i møte med nåden i Kristus, og når mennesket tar den imot, omformes det ved nåden. Det ledes inn i en helliggjørende prosess, formidlet ved Kristi nærvær i Kirken sakramentale liv. Ja Kirken blir selv et sakrament. Flere bidro til å utvikle den katolske personalismen. En av dem var den polske filosofen, teologen og biskop Karol Józef Wojtyła, fra 1978 pave Johannes Paul II. For Wojtyla var fenomenologien særlig viktig, mens Ratzinger fant det personalistiske menneskesyn forankret i åpenbaringen av Gud nettopp som person.
«Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (1 Joh 4,16). Slik innledet pave Benedikt sin første encyklika i 2005. Troen på at Gud er kjærlighet, er forankret i treenighetslæren. For enheten mellom de tre personer i guddommen, Fader, Sønn og Hellig Ånd er gitt ved deres gjensidige kjærlighet til hverandre. Vi får del i kjærligheten ved å møte den person som gir oss ikke bare retning i livet, men frelse og evig salighet: «For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Av Bernt Oftestad, professor emeritus
