Pave Benedikt XVI: Hans oppvekst og seminartid
Av Peder Josef Foss
Når denne artikkelen publiseres, er det gått ett år siden Pave emeritus Benedikt XVI gikk sin evige belønning i møte. Den er skrevet til ære for hans minne, i takknemlighet for hans liv og virke og for å gi leseren et innblikk i den første halvdelen av hans liv, som er mindre kjent enn den siste.
Joseph Ratzinger ble født i Marktl am Inn i sørøst-Tyskland på lørdag 16. april, 1927, Påskevigilien. Under datidens liturgiske normer, de samme fra Tridentinerkonsilets tid (1570) og før, inntil 1955, ble Påskevigilien feiret lørdag morgen. Josephs far tok den nyfødte med seg til kirken den morgen og han ble døpt som den første den Påsken, i det nyvelsignede dåpsvannet (også kalt Påskevann). Dette ble som et første tegn på hans kall til tjeneste for Kristus i Kirken. Han vokste opp under gjenoppbygningen etter 1. verdenskrig. Han var den yngste av tre barn (etter eldstebroren Georg og storesøsteren Maria), og faren hans var politimann. Fra en ung alder var han interessert i Kirken og i å bli prest. Det samme gjaldt broren Georg, som i tillegg var interessert i musikk. Josephs oppvekst var en lykkelig en, selv om familien ikke var spesielt velstående. Unge Joseph var stillferdig, glad i å lese og opptatt av skjønnhet, både i de storslagne og prektige liturgiske feiringene han fikk delta i som barn, og i det vakre landskapet som omgav de ulike husene de bodde i rundt omkring i Bayern.
Som tolvåring, i 1939, begynte han på en skole som skulle forberede ham på presteseminaret. Alt dette foregikk samtidig som nazistene strammet grepet om det tyske samfunnet og begynte å erobre og annektere deler av sine naboland inntil de 1. september, 1939, invaderte Polen og begynte 2. verdenskrig. Ratzingerfamilien, spesielt faren, var sterkt imot nazistene og så nazismen for den antikristne ideologien den var. Hjemmet var fullt av aviser og blader med kritikk av nazi-ideologien fra katolsk hold. Familien var også i kirken den søndagen i 1937 da encyklikaen Mit brennender Sorge, Pave Pius Xis rundbrev som fordømte nazismen, ble lest fra prekestolen. Som politimann forsøkte far Ratzinger flere ganger å tøyle «brunskjortenes» (dvs. SA, Sturmabteilung eller Stormavdelingen, Nazistpartiets paramilitære organisasjon) herjinger, og dette førte til at familien mer enn én gang ble nødt til å flytte. Da Joseph var 14 år gammel, ble han, sammen med millioner av andre tyske gutter mellom 14 og 18, tvangsrekruttert inn i Hitlerjugend, men var ifølge sin bror Georg et uentusiastisk medlem. Etter en avtale med en sympatisk mattelærer, slapp han å delta på møtene. Det samme året, 1941, ble Josephs fetter, som hadde Downs-syndrom, drept under regimets eutanasi-program (‘Aktion T4’), og etter to år måtte han motvillig gå inn i den tyske hær. Han havnet aldri i kamp. Kort tid før krigens slutt, 8. mai 1945, deserterte han og dro hjem.
Kort tid etter at han var kommet hjem ble han arrestert og satt i en fangeleir for soldater av amerikanske styrker. Han ble løslatt førti dager senere, og begav seg på hjemveien til fots. En overlykkelig familie ventet ham. Noen uker sener kom broren hans, Georg, også hjem. Peter Seewald, som skrev Benedict XVIs biografi, beretter at familien ikke hadde hørt fra Georg på månedsvis og at de fryktet at han var død. Men plutselig, en dag, sto han der i døråpningen i en krigsfanges klær. Uten å si et ord skred han over dørstokken, gikk inn og bort til pianoet, hvor han satte seg og spilte: «Großer Gott, wir loben dich» – ‘O store Gud, vi lover deg’.
Da krigen var over, begynte både Georg og Joseph på prestestudium i Freising. Joseph var en fremragende student med imponerende hukommelse og dyp innsikt. Han leste svært bredt og mestret hele Kirkens tenkende tradisjon. Det var med denne som klangbunn at han også gikk de nye filosofiske skolene i Europa i møte. Han leste Platon og Aristoteles, St. Augustin og St. Johannes Krysostomos, St. Bonaventura og St. Thomas Aquinas, men også Kant og Hegel, Heidegger og Sartre. Blant Ratzingers viktigste overbevisninger var at Gud er en personlig Gud og at kristendommen er møtet mellom mennesket og Gud som åpenbarer seg selv i historien – fylden av den åpenbaringen formidles av og består i Guds menneskevordne Ord, Jesus Kristus. Han bevarte bestandig både bredde og dybde i sin lesning, men det var likevel én læremester i teologi som han verdsatte høyere enn de andre: Den hellige Augustin. I den ovennevnte biografien svarer Ratzinger at han, dersom han skulle sendes til en øde øy og bare kunne få med seg to bøker, ville tatt med Bibelen og St. Augustins Bekjennelser. Augustins søken etter Sannheten (med stor ‘s’) var det som førte ham til Kristus, det guddommelige Logos (gresk for ‘ord’ eller ‘fornuft’, apropos ‘logikk’), i hvem og ved hvem verden er blitt skapt og fremdeles opprettholdes og styres i visdom og kjærlighet. St. Augustin er også Kirkens Doctor Gratiae (Nådelæreren), dvs. at han på enestående vis fremsatte den sanne lære om menneskets fjernhet fra Gud på grunn av arvesynden, og dets frelse i helliggjørende nåde fortjent av Kristus på Korset og formidlet av Ham i sakramentene. Forløsningen av mennesket, ikke kun som individ, men som del av Guds folk, Kirken, fascinerte Ratzinger; hans doktorgradsavhandling av 1953 bar tittelen «Volk und Haus Gottes in Augustins Lehre von der Kirche» (‘Guds folk og Guds hus i Augustins lære om Kirken’).
- juni, 1951 ble Joseph og broren Georg presteviet sammen med flere andre seminarister i Freisingdomen (katedralen i Freising, Bayern). Ordinasjonene ble forrettet av daværende erkebiskop av München og Freising, Kardinal Faulhaber (1869-1952). Joseph beskrev selv den dagen «mitt livs høydepunkt». Bærende på et tent lys, et linklede og en sammenfoldet messehagel gikk han inn i prosesjon med de andre kandidatene, iført soutane (svart drakt båret av geistlige i Vestkirken), amikt (hvit svetteduk som beskytter messeklærne), hvit kordrakt, cingulum, manipulum (en slags forseggjort liturgisk ‘serviett’ i den aktuelle liturgiske fargen over venstre underarm), stola slik en diakon bærer den (hengende over venstre skulder med endene sammenbundet ved høyre hofte), og biretta (en sort hatt med tre ‘horn’). Når kardinalen leser navnet hans, svarer han Adsum (‘Her er jeg’). Kardinalen spør så erkediakonen: Scis illos dignos esse? – «Er du viss på at de er verdige [til å bli ordinert]?» Når erkediakonen har bekreftet dette, legger alle kandidatene seg utstrakt på gulvet med ansiktet ned idet Allehelgenslitaniet synges. Så kom ordinasjonsøyeblikket, hvor Joseph knelte foran kardinalen, som la sine hender på hodet hans, håndspåleggelsen som formidler presteembetet. Siden kunne han berette: «I det øyeblikket den gamle erkebiskopen la sine hender på meg, fløy det plutselig opp en liten fugl, kanskje en lerke, fra høyalteret og kvitret en liten gledessang. Det var som en bekreftelse fra oven. Dette er godt. Du gjør rett i dette.» Ettertiden må sies å ha vist at dette var sant.
Etter sin ordinasjon i 1951 underviste han i flere tiår teologi ved diverse universiteter i Tyskland. Han skrev etter hvert også flere bøker. Han var en av de viktigste teologiske rådgiverne ved Det annet Vatikankonsil (1962-69), hvor han var en stemme for reform, ikke av Kirkens lære, til tross for det enkelte hevder, men av noen av dens disipliner. Ratzinger ble en stadig viktigere røst i tiden som fulgte; i mars i 1977 ble han erkebiskop av München og Freising, noen måneder senere kreert til kardinal, og i 1981 utnevnt til prefekt for Troskongregasjonen (ansvarlig for opprettholdelsen av katolsk tro). I denne rollen, og som nærmeste rådgiver for Pave Johannes Paul II, hans gode venn i mange år, forsvarte han den katolske lære i møte med en rekke forvrengninger i vår tid. Noen av de viktigste av disse var hans klare tale for Kirkens lære om livets begynnelse, ekteskapet, familien, og om Jesus Kristus som den eneste vei til frelse. Han inngikk også dialog med andre religioner for å finne utgangspunkter for enhet. Alt dette gjorde han bestandig med en objektiv og mild, men tydelig, tilnærming, som han bevarte da han ble valgt til Johannes Paul IIs etterfølger i 2005.
- desember, 2022, kl. 9.34 sovnet Pave emeritus Benedikt XVI inn, styrket av de hellige sakramenter. Kirken ber om at han må gå inn til det evige liv. Det er naturligvis mange som vil si sitt om ham nå som han er død, og det er viktig å vite hva som er sant og hva som er usant. Som Verdenskirkes overhode og innflytelsesrik representant for Kirken i mange år har han mange støttespillere, men kanskje enda flere motstandere som vil bruke hans bortgang til å sverte ham og det han sto for. I denne artikkelen har forfatteren villet belyse de mindre kjente årene av hans liv, før han ble kardinal, pave og pave emeritus. Måtte han hvile i fred og nå frem til synet av Herrens godhet i de levendes land (sml. Sal 27,13).
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
