I 2002 offentliggjorde avisen Boston Globe en rekke artikler om seksuelle overgrep begått av geistlige mot barn og mot andre sårbare eller utsatte mennesker i erkebispedømmet Boston. Artiklene gjorde kjent ikke bare den forferdige synd og skandale som er slike overgrep, men også at biskopene i Boston i flere saker hadde valgt å flytte overgripende prester til nye menigheter, hvor de forgrep seg på andre barn, istedenfor å straffe prestene og hjelpe ofrene. Offentliggjøringene i Boston var ikke de første, men kom til å markere en ny fase i det som nå omtales som «overgrepsskandalene» i Kirken, og ble innledningen på et verdensvidt arbeid i Kirken for å beskytte barn og utsatte mennesker og straffe de ansvarlige.
Pave Benedikt XVI går inn i historien som en av de mest sentrale aktørene i dette viktige – men ennå uferdige – arbeidet. Kort etter hans død, oppsummerte den erfarne kirke- og Vatikan-journalisten Nicole Winfield fra Associated Press det slik: En viktig, om enn oversett, del av pave Benedikts arv er at han «gjorde mer enn noen før ham for å snu Vatikanet i spørsmålet om geistliges seksuelle overgrep»[1]. Denne korte artikkelen søker å rette søkelys på tre konkrete steg pave Benedikt står ansvarlig for, og som er blitt videreført etter hans avgang i 2013.
Kardinal Ratzinger får på plass strengere regler
Hans arbeid mot overgrep og for ofrene begynte en god stund før pave Benedikt XVI ble valgt til Peters stol den 19. april 2005. De første steg ble tatt allerede tidlig på 1980-tallet. Kardinal Joseph Ratzinger ble den 25. november 1981 utnevnt til prefekt for Troslærekongregasjonen – kontoret i Vatikanet som er ansvarlig for å fremme den rette lære. Ett uttrykk for dette er kongregasjonens ansvar for de mest alvorlige forbrytelser begått mot troen, mot sakramentene og av geistlige.
Få overgrepssaker ble innrapportert til Troslærekongregasjonen på 1980- og 1990-tallet.[2] Grunnene for denne underrapporteringen og den underliggende mangelen på reaksjoner var mange, men tre forhold bør påpekes: 1) Overgrep begått av geistlige var i stor grad et tema som dessverre fikk lite oppmerksomhet (i eller utenfor Kirken) – det var for veldig mange helt ukjent og for mange fullstendig utenkelig at noe slikt kunne finne sted. 2) Etter Det andre vatikankonsil utviklet det seg i deler av Kirken en meget kritisk holdning til lov og rett. Tanker om fornyelse, reform og åndelighet presset den kanoniske rett og rettslige prinsipper ut. I møte med overgrep valgte mange biskop enten en «pastoral» vei (som ble til dumdristig snillisme i møte med forbrytende prester) eller en «terapeutisk» vei (prestene ble sendt til psykologer som friskmeldte dem for deres perversjon og anbefalte at de gikk tilbake til tjeneste). 3) Mange biskoper var mer opptatt av Kirkens sosiale, politiske og kulturelle ry, og valgte å sette institusjonens navn og rykte før ofrene.
For kardinal Ratzinger ble det derimot mer og mer tydelig at langt mer grundige regler måtte på plass – for og i hele Kirken.
Dette begynte mer særlover for Kirken i USA (senere utvidet til også å gjelde Irland) og ledet til at pave Johannes Paul II offentliggjorde lovteksten Sacramentorum sanctitatis tutela i 2001. Alle overgrepssaker mot barn måtte nå innrapporteres til Troslærekongregasjonen og foreldelsesfristen i overgrepssaker ble betydelig utvidet og i enkelte tilfeller tilsidesatt fullstendig. Under pave Frans har Troslærekongregasjonen (som etter kuriereformer i 2022 heter Troslæredikasteriet) utgitt oppdaterte normer under Sacramentorum sanctitatis tutela og veiledende dokumenter til Kirkens biskoper, en konkret fortsettelse av pave Benedikts arbeid.
Møte med ofrene
Pave Benedikt ble i 2008 den første pave som har avholdt et møte med ofre for seksuelle overgrep begått av geistlige. Møtet fant sted under pavens apostoliske reise til USA. Ofrene var fra Boston og erkebiskopen av Boston, kardinal Sean O’Malley spilte en sentral rolle i organiseringen av møtet. Kardinal O’Malley ble senere håndplukket av pave Frans til å lede en ny kommisjon i Vatikanet viet ene og alene til arbeid mot overgrep og for ofrene – et annet eksempel på hvordan pave Benedikts arbeid har blitt forsterket og videre utvidet av pave Frans.
Ved senere pavereiser møtte pave Benedikt også overgrepsofre, oftest svært diskré og uten medias kameraer tilstede. På besøk i sitt hjemland i 2011 møtte han i Erfurt ikke bare overgrepsofre, men også mennesker som tar vare på ofrene (en særdeles viktig gruppe som ofte glemmes). Hans omtanke for ofrene ble også uttrykt på andre måter – ikke minst i tydelige unnskyldninger.
Det er å regnes som sjeldent at paven utsteder et dokument til de troende i et spesifikt land. Pavenes dokumenter er vanligvis rettet til hele den katolske Kirke – til alle biskoper og alle de troende. Dette gjør paven fordi han besitter myndighet over hele Kirken, en myndighet som Jesus gav den første pave – den hellige Peter. Pave Bendikt XVI så det imidlertid nødvendig å skrive til Irlands katolikker i 2010 etter en ny omfattende opprulling av overgrepsskandaler der. I brevet skrev paven især til ofrene for overgrep:
«Dere har lidt forferdelig og jeg er virkelig lei meg. Jeg vet at intet kan ta bort det onde dere har gjennomlevd. Deres tillit har blitt brutt og deres verdighet har blitt krenket. Mange av dere har opplevd at da dere var modige nok til å snakke om det som hendte med dere, var det ingen som ville høre».[3]
Straff av overgripende prester
Rettferdighet i møte med overgrepsskandalene har mange elementer. Det innebærer omsorg for og hjelp til ofrene, en grundig gjennomgang av alle anklager, straff av overgripende prester og dem som dekker over eller ikke handler i møte med overgrepsanklager, utviklingen av systemer og prosesser som sikrer rettsikkerhet rundt anklager og behandlingen av overgrepssaker og annet. Ennå i dag stiller Kirken seg spørsmålene: Gjør vi nok? og Hva mer må vi gjøre?
Pave Benedikt viste seg resolutt i arbeidet med å straffe de prester som forgrep seg på barn. I løpet av hans åtte år lange tid på Peters stol mottok Vatikanet rundt 3400 saker. I løpet av den tiden ble 848 prester fradømt den klerikale stand (de «mistet kappe og krave») og over 2500 ble idømt andre straffer. Å fradømme en prest den klerikale stand, som innebærer at alle rettigheter som prest, enhver rolle i den sakramental feiring (inkludert å feire messe) og alle kirkelige verv fratas ham, er så alvorlig at enhver sak fremlegges for paven selv. Dette er dermed ikke et eksempel på at noen andre i Vatikanet gjorde noe mens pave Benedikt var pave. Tvert i mot er dette noe pave Benedikt selv bestemte.
Også her er arbeidet pave Benedikt begynte blitt fulgt opp. Pave Frans utgav i 2019 lovteksten Vos estis lux mundi som etablerte rettsprosedyrer for å straffe biskoper som, blant annet, ikke tok overgrepssaker på alvor. Nyere endringer i kirkeretten har også strammet inn lovverket og gjort andre former for overgrep straffbare.
Pave Benedikts arv
Mediedekningen av pave Benedikts død har latt det meste av hva han faktisk gjorde i møte med overgrepsskandalene i Kirken (deriblant de tre punktene over), ligge uberørt. Istedenfor har mange fokusert på anklager om at han gjorde for lite, kom for sent på banen, og at han selv – som erkebiskop av München og Freising på slutten av 1970-tallet – hadde feilet i møte med overgrepsanklager mot prester der. De samme anklager har blitt rettet også mot pave Johannes Paul II og pave Frans.
En mer veloverveiet vurdering av pave Benedikt XVI i møte med overgrepsskandalene er at i) han handlet da han kunne gjøre det (da han ble kjent med enkeltsaker og omfanget generelt), ii) han satte søkelys på ofrene, deres behov og deres historier, iii) han uttrykte sin avsky og ba om unnskyldning, og iv) han la grunnlaget for et meget omfattende system av lover og regler (som Kirken opp til i dag utvider og bygger på) i møte med overgrep.
Som pave Benedikt selv skrev til ofrene i Irland, kan arbeid gjort i etterkant ikke fjerne den urett som er begått eller de dype sår som er påført ofrene, deres pårørende og – på grunn av den synd og skandale overgrep er – hele Kirken. Men, forpliktelse om å søke rettferdighet – ikke minst for ofrene – krever at Kirken handler, noe pave Benedikt forstod. Her viste han tydelig vei.
Av mgr Fredrik Hansen JCD, dr.iur.can
Assistant Professor of Pastoral Studies ved St. Mary’s Seminary and University i Baltimore, USA
[1] Pave Bendikt XVI, Brev til katolikkene i Irland, 19. mars 2010. Den engelske originaltekst finnes her: https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/letters/2010/documents/hf_ben-xvi_let_20100319_church-ireland.html (artikkelforfatters oversettelse).
[2] Se videre Troslærekongregasjonens informative historisk oversikt: https://www.vatican.va/resources/resources_introd-storica_en.html
[3]Pave Bendikt XVI, Brev til katolikkene i Irland, 19. mars 2010. Den engelske originaltekst finnes her: https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/letters/2010/documents/hf_ben-xvi_let_20100319_church-ireland.html (artikkelforfatters oversettelse).
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
