Refleksjoner om regnbuen
Av Peder Josef Foss
En av Guds gave til menneskene, en av de ting som gjør at det er skapt i Hans bilde, er evnen til å tale. Det begrenser seg ikke til ord, men skjer ofte, kanskje oftere, gjennom symboler – gester, bilder og tegn som bærer på et budskap utover seg selv. Noen symboler brukes for nyttens skyld, som f.eks. parkeringsskilt, mens andre går langt dypere fordi de representerer noe langt viktigere. Om noen skulle være usikre på om det finnes noe over og forbi det rent materielle og sansbare, så kan ett datapunkt være de enorme opptøyene som forårsakes av radikale grupper som river i stykker et flagg eller brenner en bok, eller på den annen side, gleden som skapes når en mann gir sin kone en bukett roser. Det er ikke stoffet i flagget, papiret i boken eller blomstene i buketten som utløser vrede, vold eller takknemlighet – det er tankene, prinsippene og intensjonene, de åndelige realitetene, som disse tingene står for som er av betydning.
Få symboler er så utbredte og fremtredende i vår vestlige kultur i dag som regnbuen. I lys av dette er det nyttig å reflektere over dens egentlige betydning, ikke bare slik den forstås av dem som bruker den i dag, men enda viktigere, slik den ble fastsatt av Skaperen. Forfatteren har tatt som inspirasjon for det følgende de norske biskopers hyrdebrev om menneskelig seksualitet, som minner oss om at regnbuen er tegnet på pakten mellom Gud og menneskeheten:
Jeg setter buen min i skyene, den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning, alt kjøtt og blod. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt kjøtt og blod. (1 Mos 9,13-15)
Dette korte utdraget har, som Guds ord, utallige dybder det går an å lodde. Kirkefedrene har kommet oss i forkjøpet:
Tenk over uttrykkene Han bruker for å inspirere mennesket til stor og fast tillit: ‘Og når jeg ser den [buen] vil jeg komme ihu min pakt.’ Er det synet [av buen] som minner Ham om det? På ingen måte; langt derifra! Men det er for at vi, når vi ser dette tegnet, skal stole på Guds løfter, med sikker viten om at det er umulig for Gud, ikke å oppfylle sine løfter.[1]
Regnbuen er en gave Gud gir ved verdens fornyelse etter syndfloden, den rensende dåp som utslettet fordervelsen som den onde menneskeheten hadde ført inn i skaperverket. Den er både et tegn på miskunn og på rettferd, idet den minner oss om Guds løfter til oss, som Han vil holde i sin godhet, og om våre løfter til Ham, som vi må holde fordi vi skylder Ham det.
Et slikt tegn på miskunn og immunitet mot straff er ikke noe mennesket kan gi seg selv, det må komme ovenfra, fra Himmelen. Dette er også en rent optisk virkelighet: regnbuen dannes av at solens ensfargede, hvite lys brytes av regnskyllet og blir skilt ut i et fargespektrum. Det mangfoldet av farger som gjør regnbuen vakker har sitt utspring i den ene, udelte strålen av hvitt lys. Regnbuens mangfold er altså en konsekvens av enhet, en enhet som er overordnet alle de enkelte sjatteringene for seg.
Således er det noe analogt mellom regnbuen og Guds forhold til skaperverket. Gud er én, skaperverket mangfoldig, men alt i skaperverket har en delaktighet i Hans natur og avhenger av at Han stadig opprettholder det.[2] I alle analogier til det guddommelige er det noe som ikke stemmer; skapelsen utgår jo ikke fra Gud som små bruddstykker av Hans vesen, og det er ikke slik at alt er Gud (panteisme). Men at alle skapninger er som ulike farger, alle skapt av Herren, Han som har i seg alle skapelsens perfeksjoner og fullkommenheter, symbolisert som ett og udelt Lys, det stemmer godt. Hver gang en ser regnbuen, kan det være en påminnelse om skaperverkets skjønnhet og dens opprinnelse i Gud. Antallet på fargene, som vanligvis oppgis som syv, gir oss i et underlig sammentreff skapelsens syv dager.
Symbolikken tilknyttet tallet syv ender ikke der heller. Ikke bare skapelsen, men også frelsens og nådens mysterier kan finne uttrykk i regnbuen. For den ene nåden fortjent av Frelseren sendes av Ham gjennom Kirken, en ren krystall, før den kommer til menneskene i syv kilder – Den nye lovs syv sakramenter. I hvert av disse sakramentene, hvor den helliggjørende nåde formidles, kommer Den Hellige Ånd til oss med sine syv gaver: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt (jfr. Jes 11,1-2).
Salige Alkuin av York tar også for seg spørsmålet om farger:
HVORFOR ER DET ULIKE FARGER I DETTE TEGNET GITT TIL MENNESKENE? – Svar: For å symbolisere både trygghet og frykt. Det er derfor både vannets og ildens farger viser seg i regnbuen samtidig, for den er dels blå og dels rød. Den er derfor et vitne om begge dommene, den fortidige og den fremtidige; dvs. den vitner om at verden skal brennes ved dommens ild, men ikke tilintetgjøres med flommens vann. [3]
Regnbuens farger blir her et tegn på dom. Slik er det den forekommer ikke bare i Bibelens første bok, men også dens siste:
Og se, i himmelen sto det en trone, og det satt en på tronen. Han som satt der, så ut som jaspis og karneol, og tronen var omgitt av en regnbue; den var som smaragd.[4]
Buen er et tegn på Guds herrevelde og herlighet, Hans makts fylde og Hans rikes skjønnhet. Slik den var der ved den første dom, skal den også være der ved den siste – dens to ender blir liksom omslag for hele historien, som Det gamle og Det nye testamente, og som Kristus selv, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.
Langt ifra å være et uviktig symbol i kristendommen, har regnbuen altså mye å si oss. Hva kan man, ut ifra dette, si til grupperingen som tar den som sitt banner i dag? For det første at det ikke er noe ondt i Guds skaperverk, bare i menneskets misbruk av skaperverket. Regnbuen som et symbol er i seg selv et rop om miskunn og et håp om oppnåelsen av skaperverkets opprinnelige harmoni og skjønnhet. Men mennesket må ikke innbilde seg at det kan gjenreise den falne verden i sitt eget bilde og ved felles flertallsvedtak opprette en egen «pakt med alt levende», med egne lover og et eget paradis. Paktens tegn er fra Himmelen og har sin kraft derfra. Den orden som skapningene må danne for at de virkelig skal bli vakre og frie, slik de fra tidenes morgen var ment å være, er en orden Skaperen har fastsatt i sin visdom – også i forhold til ekteskapet og seksualiteten. Regnbuen gis ikke til menneskene så de utøylet kan følge sine lyster, men settes i skyene sammen med befalingen: «Vær fruktbare og bli mange.», som er seksualitetens opphøyede, uselviske mål. Gud ble menneske for at vi, og all skapningen, skulle skapes om, for at vårt vesen, oppbrutt og istykker, skulle føyes sammen igjen – så de adskilte fargene kunne føres tilbake inn i det ubrutte, evige Lys. Det er i Hans sannhet alene at vi settes fri,[5] og når vi ser Hans bue på Himmelen vet vi at Han kommer sin pakt ihu, den hvorved vi som var døde i synden ble levende til et liv i Hans kjærlighets nye lov, like inntil Hans rikes komme.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio?
Støtt oss månedlig eller med en engangsgave.
[1] St. Johannes Krysostomos. Forfatters overs. fra eng., sitert i Catena Aurea of St. Thomas Aquinas. Hentet fra: https://sites.google.com/site/aquinasstudybible/home/genesis/catena-on-genesis/catena-chapter-9
[2] Den katolske kirkes katekisme, nr. 290; Apg. 17,25-28
[3] Alkuin av York. Forfatters overs. fra eng., sitert i Catena Aurea of St. Thomas Aquinas. Hentet fra: https://sites.google.com/site/aquinasstudybible/home/genesis/catena-on-genesis/catena-chapter-9
[4] Åp 4,2-3
[5] Joh 8,31-32
