Dagens refleksjon 24. oktober, 2023: Den første kjærlighet
Johannes’ Åpenbaring, Bibelens siste bok, innledes med at Kristus dikterer brev til syv kirker. I det første brevet, som er til Kirken i Efesos, sier Han:
Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. (Åp 2,3-4)
Mange har nok erfart, enten i forbindelse med et forhold eller med troslivet hvis det har vart en stund, at den første gløden etter en stund kan begynne å dabbe av. Løfter inngått med stor høytid og alvor, som i begynnelsen etterleves med iver og vellyst, synes å tape sin glans når deres nyhet viker for den daglige kraftanstrengelsen. I begynnelsen strevde man etter å oppfylle sine plikter og gikk langt utover dem bare for å glede den elskede; nå nøyer man seg med minstekravene og ser kanskje til og med etter unntak.
Feiltagelsen som fører til en slik minimalisme er nettopp den at man ser på hver dag som det samme gamle strevet, som om det første møtet var den eneste gledefulle gnisten som skulle lyse gjennom den lange natten som skulle følge, våren og sommeren som ubønnhørlig vil følges av en regntung høst. Man begrenser Gud og tror at ingenting mer kan komme, at man har sett alt.
Men slik er det ikke, ikke for oss eller for menighetene våre eller Den katolske kirke i sin vandring med Gud. For vår Gud blir ikke gammel, vår tro blir aldri støvete – «vi har syndet og blitt gamle, men vår Far er yngre enn vi» (G. K. Chesterton, Ortodoksi).
Vi må ikke innbille oss at vi har utøst alt det er å øse ut av den kilden til lys og liv som den sanne tro – den katolske tro – er, har vært og bestandig vil være. Uansett hvor lenge vi har vandret med Herren – en dag, fem uker, to år, åtti år – så bør kjærligheten være like sterk, for i Herrens øyne er en dag som tusen år og tusen år som en dag (Sal 90,4). Selv om Kirken har stått i to tusen år og på et vis er å regne som gammel, så er det den samme Hellige Ånd som holder henne oppe og gir henne liv som fra Pinsedag av. Kirkens århundrer og våre år eller tiår er ikke til svekkelse for den første, ungdommelige kjærligheten, men skal heller gjøre den dypere, sterkere og sikrere.
«La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» (Gal 6,9). Den første kjærligheten er ikke en følelse, men en beslutning og en dyd fostret av Den Hellige Ånd som blir gitt oss i alle sakramentene, og den blir ikke trøtt med mindre den slukkes ut av lunkenhet. Siden lunkenhet kommer av en slags veslevoksenhet, at man tror at man har blitt perfekt eller nesten perfekt i det åndelige liv eller at man tror at det ikke går an å gå lenger, er motgiften å vende tilbake til barnlig ydmykhet.
Å gjøre et godt skriftemål og å motta Kommunion med større ærbødighet er måter å møte denne utfordringen på ifølge Kirken, så vel som å fordype seg stadig mer i bønn, i Kirkens lære, og i barmhjertighetsgjerninger. Jesu Hjerte, som tiltales av Litaniet i dets ære som ‘Kjærlighetens glødende arnested’, er en sikker kilde til fornyet glød, Gud til ære og oss og Kirken til gagn.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
