Den enkle troskap mot Kristus

Dagens refleksjon 18. januar, 2024 – Den enkle troskap mot Kristus
Av Peder Josef Foss

Midt i en forvirret og forvirrende tid kan det være vanskelig å holde stø kurs. Inntrykk og hendelser konkurrerer om vår oppmerksomhet, godt hjulpet av moderne teknologi og vår grådighet etter alt som er nytt. Det er ikke bare vår svakhets skyld; alle har vi forskjellige plikter, ansvar og mennesker vi må forholde oss til og fordele vår tid på. Hverdagen fylles opp med ting å gjøre, huske og følge med på. Til og med i Kirken kan det virke som om ting plutselig kan forandre seg. Hva må jeg lese, hvilke programmer må jeg høre på eller se på for å skjønne hva som skjer og for å orientere meg?

Apostelen Paulus, skrivende under Åndens inspirasjon, gir oss følgende påminnelse: «Jeg trolovet dere jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus; men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også deres tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.» (2 Kor 11,2-3).

Vi har egentlig bare dette ene ansvaret, å forbli i den kjærlighet Herren Jesus elsker oss med (Joh 15,9). Alt annet er sekundært og relativt. Slik troskap er nok ikke alltid lett eller behagelig – det er jo en korsvei – men den er enfoldig, ikke kompleks eller sammensatt. Djevelen, som sprer heller enn å samle (Matt 12,30), forfører ved å få alt til å virke innviklet, nyansert, sofistikert, ubestemmelig, han formørker og tåkelegger sinnet; Evangeliet er Guds klare lys på veien (jfr. Sal 119,105), Åndens skarpe sverd som skjærer gjennom all falskhet, og åpenbarer sannheten (Ef 6,17).

Gud er ikke sammensatt, Han er absolutt enkel (St. Thomas Aquinas, Summa Theologica I q.3, a.7) – jo edlere noe er, jo færre bestanddeler har det. Det er fordi ulike deler, så fremt de ikke holdes sammen av en sterk kraft, tenderer mot forskjellige mål, som gjør en sammensatt ting tilbøyelig til oppløsning. Av nettopp denne grunn er det at mennesket dør, for døden er kroppens og sjelens adskillelse. I opphavet hadde de første mennesker Guds nåde, og denne hjelpen holdt vår naturs ulike bestanddeler sammen; så snart vi ved synd mistet denne opprinnelige integritet (integritas), tenderte vi mot død og oppløsning.

Vår sjels og vårt legemes diverse krefter må gjenforenes av og under én enkelt innflytelse som er sterk nok til å holde dem alle på sin rette plass slik at vi kan nå vårt endelige mål. En slik kraft besitter hverken engler eller mennesker, det er kun Den Hellige Ånd som i sin nåde kan virke dette. Derfor ber salmisten: Simplex fac cor meum – Gi meg et helt [eller udelt, enfoldig, enkelt] hjerte (Sal 86,11). Et slikt hjerte, som ikke sysler med ting som overgår dets forstand (Sal 131,1), som ikke opphøyer seg selv, ikke flakker hit og dit, men som er trygt forankret i Kristus og Hans Kirkes lære, er et verdig tempel for Den Hellige Ånd.