Lumen ad Revelationem: «Paven er ikke Kirkens synlige overhode»
av Peder Josef Foss
Denne artikkelen er del av serien, Lumen ad Revelationem. Seriens navn oversatt fra latin betyr «et lys til åpenbaring», fordi hver artikkel forsøker å besvare en falsk eller skadelig læresetning ved hjelp av troens og fornuftens lys. Frasen er tatt fra den hellige Simeons lovsang (Luk 2,29–32), som han synger når han får se Jesusbarnet i templet. Han sier om Frelseren at Han skal være «et lys til åpenbaring for hedningene», eller på latin: ‘Lumen ad revelationem gentium’.
Hva læren sier
Pavedømmet er den mest særegne katolske læresetningen. De andre trossannheter som man ofte forbinder med katolisisme – Marias opphøyde plass, helgendyrkelse, skjærsilden, osv. – kan man finne andre steder, som f.eks. blant enkelte øst-ortodokse, høykirkelige anglikanere eller lutheranere. Fellesnevneren for ikke-katolske kristne er at de benekter pavens universelle myndighet i Kirken på jord.
Benektelsen har de til felles, men ikke grunnlaget for den. Noen (protestanter) hevder at ingen kristen har myndighet over noen annen. Med Martin Luther siterer de 1 Petersbrev 2,5 («Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk») , og mener at dette verset fordømmer den katolske læren om det ytre prestedømmet, og især pavens makt, som for dem er en avskyelig selvhevdelse i strid med Evangeliet. Videre vil kristne i den protestantiske tradisjon trekke frem skriftstedet hvor Vår Herre formaner til ydmykhet og sier: «Og dere skal ikke kalle noen her på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere lærere, for dere har én lærer: Kristus.» (Matt 23,9-10). De forstår verset dithen at ingen Jesu disippel står over noen annen som deres far i troen, langt mindre som en sjelehyrde, lærer og far, slik som paven (ordet ‘pave’ er avledet av det latinske ‘papa’, som betyr ‘far’). Paven, med sine titler som «Kristi stedfortreder» og «Hellige far», tilraner seg dermed embeter, æresbevisninger og myndigheter som tilkommer Den hellige Treenighet alene, en stor gudsbespottelse – han står imot og opphøyer seg over Gud (2 Tess 2,4). Dette er opphavet til Luthers og andre protestanters omtale av paven som Antikrist (De schmalkaldiske artikler, art. IV, pkt. 5).
Andre kristne (øst-ortodokse) vil ikke bestride at Kirken på jord styres av et geistlig hierarki innsatt av Kristus gjennom ordinasjonens sakrament, og de vil ofte godta at paven er biskopen av Roma. Men siden de ikke godtar at Peter var mer enn en primus inter pares (første blant like) i apostelkollegiet, men også hadde en universell myndighet, blir det umulig for dem å godta pavedømmet. De mener at biskopen av Roma har tilrevet seg myndighet over resten av verdens biskoper og dermed har brutt kommunion med Kirken (skisma). I tillegg hevder de at han i kraft av sitt urettmessige læreembete har introdusert falsk lære inn i Kirken og har ført den vill (kjetteri).
Hvor læren blir vrang
Benektelsen av pavedømmet er i strid med Den hellige skrift og med Kirkens historie. Apostelen Peter, som vi kaller ham, het opprinnelig Simon. Når han først møter Herren, sier Han til ham: «’Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas’ – det er det samme som Peter.» (Joh 1,42). Dette er første gangen vi får et varsel om embetet han kommer til å bli betrodd. Peter (gresk: Πέτρος, latin: Petrus) eller Kefas (arameisk: Kefa, כֵּיפָא) betyr «sten» eller «klippe.» Når Gud gir noen et nytt navn i Skriften er det fordi de betros en spesiell oppgave, og navnet reflekterer det ansvar de har fått. Abram blir Abraham: «Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag.» (1 Mos 17,5). Abraham betyr nettopp «far for mange folkeslag.» Patriarken Jakob får navnet Israel: «’Hva heter du?’ spurte mannen. ‘Jakob’, svarte han. Da sa mannen: ‘Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.’» (1 Mos 32,27-28). ‘Israel’ betyr «Gud kjemper» eller «den som kjemper med Gud.» Begge gangene betyr navneendringene at de settes til patriark eller hode for hele Guds folk.
Kjernen av det hele finner vi i Matteusevangeliet:
«Og dere», spurte [Herren], «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matt 16,15-19)
Her hører vi umiddelbart gjenklang av en hendelse skildret i Jesaja som omhandler statsministerembetet i Jerusalem under Kong David. Gud avsetter den troløse Sjebna og overgir embetet til Eliakim i ordelag som passer forbausende godt med de Herren bruker om Peter:
Og den dagen vil jeg kalle på min tjener Eljakim, Hilkias sønn. Jeg vil kle ham i din [den avsatte Sjebnas] drakt, spenne ditt belte om ham og legge din makt i hans hender. Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus. Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. (Jesaja 22,20-22)
At Kristus er Davids arving som sitter på hans trone til evig tid og at Hans rike er oppfyllelsen av det gamle Israel aksepteres av de fleste kristne gjennom historien. Det gamle Israel var bygd på de tolv stammene, det nye Israel, Kirken, er bygd på de tolv apostler. At det gamle Israel hadde en statsminister innsatt av Gud og gitt nøkkelmakt over den hellige by, Jerusalem, er noe alle apostlene ville vært klare over når Kristus sier det Han sier til Peter. Peter blir statsminister, ikke for et verdslig kongedømme, men for et rike som ikke er av denne verden (Joh 18,36), et åndelig rike hvor han får åndelig myndighet.
Siden kongedømmet både i Eljakims og Peters tilfelle skulle vare lengre enn dem, er det klart at de skulle ha etterfølgere med samme myndighet som dem, slik historien viser at de begge hadde. Dessuten er Jerusalem, kongens by, i området gitt til Juda, den eldste av de tolv Israels sønner. Peters forrang kan sees i Juda.
Nøkkelmakten som Peter betros, eller evnen til å binde og løse, er begreper fra jødisk tradisjon som står for den religiøse myndighets rett til å pålegge eller forby – Herren taler selv om det i Matt 10,2-4:
På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.
Når Jesus sier til Peter at han har makt til å binde og løse, var det lett for ham og de andre disiplene å forstå at han mottok en særegen myndighet og embete i tråd med den Gud forordnet i Det gamle testamentet. At dette skulle gå i arv, er åpenlyst siden Herren sier: «På denne klippe [Peter] vil jeg bygge min Kirke.» Kirken på jord skal bestå til verdens ende; da kan ikke Peters myndighet, som Kirken bygges på, forsvinne med Peter.
Peters makt til å binde og løse har han til felles med de andre apostlene (Matt 18,18), men nøkkelmakten gis til ham alene. Dette viser at Peter råder i Kirken som en av apostlene, men at han er den fremste og øverste dommer under Kristus, som de andre apostlene må adlyde.
En annen sentral skikkelse fra Det gamle testamentet som peker frem mot pavedømmet er ypperstepresten Aron. Han er ikke paktens mellommann – det er Moses (Gal 3,19) – men han er Mose representant og talerør. Herren sier til Moses fra tornebusken:
Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham. (2 Mos 4,15-16)
På lignende vis er det at Kristus, som mellommann for Den nye pakt, velger seg ut Peter, som en ny Aron. Det er klart at Kristus er Yppersteprest i den nye pakt, men Peter inntar Arons yppersteprestelige embete i at han og hans etterfølgere leder den offentlige, ytre gudsdyrkelsen på jord og formidler den lære som Kristus selv betrodde Kirken. Aron fikk en etterfølger i sin sønn, Eleasar (4 Mos 20,28); så gikk det videre til Pinehas, osv., en indikasjon på at man også i det nye testamente behøvde at Peters embete skulle gå i arv.
Det nye testamente er også fullt av bevis på Peters særegne rolle. Når navnene på apostlene eller en gruppe apostler nevnes av Evangeliene, kommer Peters navn først hver eneste gang.[1] I apostellisten gitt i Matteusevangeliet står det til og med «Først, Simon Peter» (v. 10,2), ikke fordi han ble kallet først – det var Andreas – men fordi han var den fremste. Peter taler mest av disiplene, han taler på alles vegne (f.eks. Matt 15,15; 16,16), og når Jesus vil si noe til dem henvender Han seg til Peter som disiplenes representant (f.eks. Matt 26,40).
Lukas 10 viser pavens rolle som den blant apostlenes etterfølgere som styrker alle de andre. Dessuten viser den at Kristus selv beskytter paven og bevarer ham og hele Kirken fra å falle i Den ondes vold:
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre! (Luk 10,31-32)
Et annen sted er Matt 17, hvor skattoppkreveren spør Peter om Jesus betaler skatt. For det første svarer Peter på Herrens vegne. For det andre, når de skal betale, sier Herren:
[G]å ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg. (Matt 17,27)
Jesus og Peter blir for offentligheten som ett. Akkurat som en mynt har to sider, men er én, slik har Kirken kun én Herre, Kristus, men med også med et synlig hode forenet med Kristus, Peters etterfølger.
Viktigst av alle tekstene etter Matt 16 er den fra Johannes 21,15-17 som skildrer Peters møte med Jesus etter Hans oppstandelse, hvor Herren tilgir hans tre fornektelser og gir ham i oppgave å være hyrde: «Fø mine får!». Han gjøres her på høytidelig vis til hyrde over hele Herrens hjord på en måte de andre disiplene ikke har del i, tydeliggjort vet at Herren taler til Peter alene.
Etter Kristi Himmelfart setter Peter sitt overhyrdeembete ut i livet som leder av den tidlige Kirke. På hans råd velger de ut apostelen Mathias til å erstatte Judas Iskariot. Senere er det han som holder prekenen på Pinsedag som fører tre tusen til tro, som virker det første mirakelet i Jesu navn, på hvis ord Ananias og Safira slås i hjel, og som Paulus etter sin omvendelse oppsøker. Historien viser at han senere dro til Roma for å forkynne, hvor han ble korsfestet opp-ned under keiser Neros forfølgelser. Vi besitter også listen over alle pavene fra og med Peter som har ledet Kristi Kirke på jord: Peter, Linus, Kletus, Klemens, Sixtus,…, Benedictus XVI, Franciscus.
Hva sannheten er
Kristus bygde sin Kirke med seg selv som hovedhjørnesten og profetene og apostlene som grunnvoll (Ef 2,20). Apostelkollegiets hode fra begynnelsen av var Peter, og hans etterfølger, biskopen av Roma, har alltid hatt samme plass i forhold til de andre biskopene. Da Herren begynte sitt virke i Galilea, steg Han opp i en båt – Peters båt (Luk 5,3) – og den båten, som er et bilde på Kirken, kan ikke synke fordi Herren er med båtens styrmann.
Ved konsilet i Jerusalem (Apg 15) om hvorvidt kristne av hedensk opphav måtte holde Moseloven, var det Peter som brakte forsamlingen til taushet og enighet med de slående ordene:
Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. (Apg 15,7)
Peters røst skulle ikke tie med apostelens død, men fortsetter ved pavens embete å kunngjøre troens sannhet for all jorden. Som Kirkens synlige overhode, Kristi stedfortreder, utøver biskopen av Roma suveren myndighet over hele den stridende Kirke, Kirken på jord. Til ham er nøkkelmakten betrodd, slik den ble gitt til Eliakim, og som Aron utroper han den sannhet paktens Mellommann har villet erklære.
Paven er ingen gud, intet orakel, men en tjener for Guds folk – Guds tjeneres tjener (Servus Servorum Dei), som han også kalles. Han kan ikke forandre læren overlevert fra apostlene. Han kan ikke legge til eller trekke fra. Hans oppgave er å vokte den uforanderlige åpenbaringen fra Gud mot alle forfalskninger, å forvalte nådemidlene Kristus innstiftet og å forsikre at Guds folk holder budene og øver kristen fullkommenhet. Ved spesielle anledninger, når paven taler ex Cathedra (‘fra stolen’) om troen eller morallæren, vet vi at Den Hellige Ånd bevarer ham fra feil.
I dette kallet er det umulig å stå uten Herrens hjelp. ‘I århundrenes løp har det aldri over lang tid manglet en biskop av Roma, og til ham har alle biskoper, prester og legfolk sett som veileder og far, slik statsministeren Eliakim var det i gammel tid. Det er slik Den hellige Kyprian, kirkefader, skrev om lag 253 e.Kr.:
Det er én Gud og én Kristus, og én Kirke og én stol [cathedra] grunnlagt på Peter av Herrens ord. Det er ikke mulig å oppreise et annet alter eller å ha et annet presteskap ved siden av dette ene alter og det ene presteskap. Om noen samler et annet sted, så sprer han. (Brevene, 43[40],5)
[1] se Matt 10,2 17,1 26,37; Mark 3,16 5,37 9,2 13,3 14,33; Luk 6,14 8,51 9,28 9,32 22,8; Joh 20,2 20,3 21,2
Les også:
Lumen ad Revelationem | «Kirken er en feilbarlig institusjon.»
Lumen ad Revelationem | «Bibelen er den eneste ufeilbarlige kilde for kristen tro.»
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
