Av p. Ole Martin Stamnestrø
«Aldrig forstummer
Tonen fra Himlen,
Sjælenes glade Pilgrimssang!»
Da den store teolog Joseph Ratzinger ble valgt til pave den 19. april 2005, knyttet det seg naturlig nok stor spenning til hans navnevalg. Mange hadde nok trodd at hvis kardinal Ratzinger skulle bli valgt, ville han ta et navn efter en av Kirkens store teologer; kanskje Thomas efter Thomas Aquinas, eller kanskje endog Paulus? Nei, mer sannsynlig yndlingsteologen Augustin, hvis skjellsettende teologi dannet resonansbunn for det meste av Ratzingers egen tenkning. Ratzinger prioriterte anderledes. Så fikk vi altså en ny Benedikt. Benedikt som grunnla den klosterorden som tok Ora et labora (Be og arbeid!) som sitt motto. Den bønn det her henvises til, er ikke i første rekke den egenkomponerte eller den kontemplative; det er Kirkens offisielle bønn, liturgien.
Paven – Kirkens øverste liturg
Mangt og meget av pavenes daglige gjøren og laden går den gjengse katolikk hus forbi. Og det er kanhende best slik. På ett felt merker imidlertid hver katolikk i hele verden pavens hyrdegjerning på kroppen hver søndag – paven som Kirkens øverste liturg. Fra den stridende Kirke på jorden stiger det uavladelig en strøm av bønner opp til Guds trone: øyeblikkets egenkomponerte bønner, poetiske og forseggjorte bønner og salmer, ordløse sukk. Alle er viktige, men det tyngste skyts i Kirkens bønnearsenal er liturgien. Liturgien er Kirkens felles bønn. Det er den bønn Kristi legeme her på jorden ofrer opp til Faderen. Liturgien innlemmer oss altså i Sønnens bønn til Faderen i Ånden. Når paven setter sitt godkjennelsesstempel på en liturgisk bok, vet vi at ved bruk av denne boken dras vi inn i Treenighetens indre liv. Det er et objektivt faktum.
Pavens rolle som Kirkens øverste liturg er følgelig uhyre viktig. Ikke desto mindre er det svært få paver vi forbinder direkte med liturgien: St. Gregor den store, som på slutten av 500-tallet efter tradisjonen gav oss den romerske ritus’ offisielle tonesetting, den gregorianske sang; St. Pius V, som ved den inntil kaotisk lekne middelalders slutt kodifiserte de liturgiske bøker på annen halvdel av 1500-tallet; St. Pius X, som ved 1900-tallets begynnelse senket alderen for mottagelse av førstekommunion og maktet å overbevise oss om de nådegaver som gis oss ved hyppig kommunionsmottagelse (ledsaget av hyppige skriftemål). Pave Benedikt XVIs navn må tilføyes denne liste av liturgiske paver.
Hvis liturgien er så viktig – sogar det viktigste – Kirken driver med, hvorfor forbinder vi da så få paver med liturgisk nybrottsarbeide? Grunnen er simpelthen den at de fleste paver innser at det er ting som er så store og viktige at selv ikke en pave skal tukle med dem i utide. Vi kan alle formulere våre egne bønner. Liturgiens genialitet ligger deri at den ikke er formulert av oss selv. Den kommer til oss. I liturgien blander de glade pilegrimssjeler sin sang i tonen fra himmelen. Den pave som vil skifte til en annen toneart enn den han selv mottok, skal være i besiddelse av betydelig selvtillit. Var det dette den grundige tyske teolog gjorde? Er det derfor vi vil huske Benedikts bidrag til liturgien, fordi han strammet den opp, rettet opp ulogiske og uforståelige elementer? Tvert imot. Den vestlige Kirkes liturgi hadde i det meste av Ratzingers voksne liv vært offer for velmente teologers studier og revisjon. Deres grunnleggende antagelse var at det enkle, det umiddelbart forståelige, det logiske og velstrukturerte, var det som kjennetegnet oldkirkens liturgi. Kort sagt ble all liturgisk utvikling siden keiser Konstantins omvendelse ansett som en eneste lang forråtnelsesprosess.
Pave Benedikt og liturgiens vesen
Ratzinger, derimot, var ingen liturgividenskapsmann. Det fikk han også uttrykkelig høre fra de profesjonelle liturgikeres laug da han i 1999 dristet seg til å utgi en bok om liturgi: «Liturgiens ånd». Ratzinger avviste slett ikke alle innsikter fra den moderne liturgiske bevegelse (som løselig kan dateres fra midten av 1800-tallet). Men han tilkjennegav et vidsyn – og et dybdesyn – som liturgikernes faglige briller ofte ikke hadde evnet å oppfange. På disse brillene hadde det lagt seg et ideologisk filter. Ratzinger kjente nok den liturgiske bevegelses historie og prinsipper bedre enn de fleste. Det enestående var det barnlige syn han evnet å bibeholde. Den fortryllende bayerske landlige liturgiske luft han i sin barndom hadde innåndet, gav fortsatt oksygen til det voksne, aldrende, bedende menneske. Han motsatte seg den tese at Kirkens liturgi skulle holdes som gissel av mer eller mindre velmenende eksperter. Liturgien tilhører like meget den enkle bayerske bondekone, som den høyest skolerte romerske teolog. Paven er liturgiens tjener, ikke herre. Og pavens rolle er ikke å istemme en ny sang i en fremmed toneart; han skal simpelthen sørge for at tonen fra himmelen fortsetter å klinge. Denne tonen er kjent for alle troende. Vi lærte den ikke av fagteologer, men på våre mødres fang. På vår mor Kirkens fang.
Da Ratzinger ble valgt til pave, hadde han altså allerede utgitt en bok om liturgi. Tolle lege! Hva gjorde han så som pave? Han forsøkte langsomt å harmonisere endel tendenser som syntes å være fastkjørt i atonal disharmoni i Kirkens liturgi og liturgiske liv. Han hadde ikke noe behov for å rettferdiggjøre den liturgiske reform som fulgte i kjølvannet av Det annet vatikankonsil, ved å fremstille den prekonsiliære liturgi som forskrekkelig skakkjørt. Han skattet barndommens liturgiske formasjon, samtidig som han fastholdt at den liturgiske bevegelse på sitt beste bidrog med viktige perspektiver. Den 7. juli 2007 offentliggjorde han som kjent sitt store liturgiske motu proprio, Summorum Pontificum, der han høytidelig bekreftet at de prekonsiliære liturgiske bøker aldri var avskaffet. Han betegnet dem som et legitimt uttrykk for den romerske ritus, omenn i en ekstraordinær form. Selv feiret han liturgien svært sjelden i denne form – og såvidt man vet, aldri som pave. Han hadde derfor ingen personlige aksjer investert i dette prosjekt. Hva var så hans beveggrunn? Enkelt sagt: hans varme pastorale hjerte. Eller – for å la ham få forklare selv – med ord fra Summorum Pontificums ledsagende brev til verdens biskoper: «Dette er et spørsmål om å skape en indre forsoning i hjertet av Kirken.» (Brevet er tilgjengelig i norsk oversettelse på katolsk.no.) Der andre kirkefyrster kunne være fristet til å avkreve streng lydighet, var pave Benedikt en tilstrekkelig godhjertet hyrde til å kunne finne en forsonende løsning. Som den symfoniske teolog han var, avviste han at det måtte herske en motsetning mellom de pre- og postkonsiliære liturgiske bøker. Tvert imot, de skal være «gjensidig berikende» (ibid.).
Konsil og liturgi: Kontinuitet
Her er vi ved et kjernepunkt i pave Benedikts utøvelse av embedet som Kirkens øverste liturg. På dette, som på andre teologiske områder, lærte han oss at vi ikke skal fremheve og dyrke forskjellene før og efter Det annet vatikankonsil. En katolikks betraktning av sin familiehistorie, av Kirkens historie, må preges av kontinuitetens hermeneutikk. Den samme hellige Ånd som steg ned over apostlene den første pinsedag, har tålmodig ledet oss siden, over historiens stormfulle hav. De kristne som mener å ha opplevet en ny pinse i sin egen tid, som mener seg å være de privilegerte mottagere av radikal nyåpenbaring, er som regel blitt forkastet av eftertiden som heretikere.
Kontinuitetens hermeneutikk kan synes så opplagt for oss som lever noen tiår inn i det enogtyvende århundrede – såvel på liturgiens som på teologiens andre felter. Men vi trengte altså en Benedikt for å forklare oss det opplagte. Dette gjorde han forøvrig ofte, og tiltagende med årene; han var en dyktig nok teolog til å forklare vanskelige ting enkelt. Så var det også opplagt for ham at Den romerske ritus ikke har sitt opphav i midten av det tyvende århundrede; de reformer som ble tilskyndet av Det annet vatikankonsil, måtte selvsagt tolkes i lys av den foregående tradisjon, og liturgien måtte feires i kontinuitet med denne. Østkirkens teologer var nok temmelig forbauset over at vi i Vestkirken måtte påminnes om noe så selvinnlysende, men det måtte vi altså, og det var pave Benedikt som gjorde det. Dette liturgiske kontinuitetsprinsipp gav seg tilkjenne først og fremst i pavens egen feiring av liturgien. Da pave Benedikt forlot skrivebordet og stod for alteret, var det ikke den fremragende fagteologen vi så; han feiret liturgien med barnlig fryd og hengivenhet. Mang en verdensvant, og verdenstrett, kommentator, så kanskje bare pomp og prakt. Vi så Kristi stedfortreder på jord trekke tilside en flik av forhenget, slik at vi fikk et glimt av himmelens skjønnhet. Liturgien er henrykkende, for den rykker oss hen en stakket stund, ut av denne jammerdal og kaster oss inn i himmelens hellige lek for Guds trone. Sangen der oppe lærte vi her på jorden av englene den første julenatt. Vi synger den fortsatt i liturgien, Gloria in excelsis Deo! Pave Benedikt leder ikke lenger den stridende Kirke på jord i dette lovsangsoffer. Hans sjels glade pilegrimssang toner nu fra et annet sted. Gud til ære.
