Pave Johannes XXIII, konsilet og synoden
Av Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Det annet vatikankonsil, Kirkens tjueførste og hittil siste økumeniske (felleskirkelige) konsil, ble innledet 11. oktober 1962. Den hellige pave Johannes XXIII, mannen som åpnet konsilet, døde året etterpå og feires på denne datoen. Han ble husket som «den gode paven». Seksti år senere passer det å se på hensikten med fornyelsen han kalte Kirken til. Det er spesielt viktig i forhold til den pågående «synoden om synodalitet» i Roma.
Kirken i møte med verden
Da pave Johannes XXIII åpnet Det annet vatikankonsil, gjorde han det klart at Guds sannhet er uforanderlig og at verden er full av falske læresetninger som de troende må vokte seg mot. Samtidig hadde han et ønske om å innlede et nytt og mer fruktbart forhold til mennesker i den moderne verden. Kort sagt handlet det om å møte folk der de er, med barmhjertighet og åpne armer, samtidig som man ikke fordreier eller fortier sannheten.
I åpningstalen sin sa paven at konsilets viktigste mål var å ivareta og formidle Kirkens arv på en mer effektiv måte.[1] Det var ikke noe stort behov for å diskutere innholdet i troslæren, som det ble antatt at alle biskopene på konsilet kjente godt til fra før. «Det som er nødvendig», sa paven, «er at denne læren skal bli mer viden kjent, dypere forstått og mer gjennomtrengende i sin virkning på menneskers moralske liv.»
Flickr – manhhai
Paven uttrykte håp om at konsilet ikke bare ville skape fornyet engasjement i tro og praksis innad i Kirken, men også føre mange «adskilte brødre» tilbake til kommunion med Peters etterfølger. Han påpekte at Kirken alltid har motsatt seg vranglærer og «ofte fordømt dem på det sterkeste. I dag foretrekker Kristi brud imidlertid nådens balsam fremfor strenghetens arm. Hun mener at dagens behov blir best tjent ved å forklare sine læresetninger mer grundig, heller enn ved å utstede fordømmelser.»
Konsilets sanne betydning
Dette kan sies å være konsilets sanne betydning. Det finnes en tid for strenghet, et fokus som preget tidligere konsiler, men det finnes også en tid for å vise barmhjertighet. Pave Johannes XXIII mente at inngangen til 1960-årene var av denne typen. Den hellige Paulus var tydelig når det gjaldt viktigheten av å ta utgangspunkt i livssituasjonen til menneskene han forsøkte å nå: «Det var melk jeg gav dere å drikke, ikke fast føde; det kunne dere ennå ikke tåle» (1 Kor 3,2).
Konsilets seksten dokumenter er oppsiktsvekkende tradisjonelle når det gjelder innholdet sitt, og gir ikke dekning for en del radikale forslag som senere har blitt fremmet i «konsilets ånd». Konsilet fastholder at Kristus og Kirken er nødvendige for menneskenes frelse (LG, nr. 14), understreker at samvittigheten må formes i tråd med Guds lov som en objektiv moralsk norm (DH, nr. 3) og forbyr «veier til fødselsregulering som Kirkens læreembede i sin formidling av den guddommelige lov misbilliger» (GS, nr. 51).
Det stemmer at konsilet på noen områder har et fokus og et språk som skiller det fra tidligere læredokumenter. Kanskje aller viktigst er vektleggingen av at «alle er kalt til hellighet», som konsilet slår fast i den dogmatiske konstitusjon om Kirken. Konsilet er også kjent for å fastslå at mennesket har en rett til religionsfrihet, det vil si «frihet fra tvang» på det religiøse område (DH, nr. 1). Det tydeliggjøres samtidig at disse læresetningene står i kontinuitet med tidligere tiders lære og med Guds åpenbaring.
Kirkens lære er én ting, og trospraksis er noe annet. Samtidig som det holdt fast på den gamle læren, åpnet konsilet for endringer i praksis – spesielt i liturgien. Konstitusjonen om Den hellige liturgi slår fast at liturgien består av «en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter» (SC, nr. 21). Det var de foranderlige delene som konsilet ville fornye, for å sikre legfolks tilgang til den uforanderlige og gudgitte kjernen.
Konsilet understreker betydningen av «aktiv deltagelse» i messen, og lærer at de troende bør «oppmuntres til å ta del med sine akklamasjoner og svar, til å synge med» og «ta del gjennom handlinger, gester og kroppsstilling» (SC, nr. 30). Det åpnes for å gi folkespråk større plass i messen, men det er også ønskelig at «de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem» (nr. 54).[2]
Lettelser etter konsilet
Det kom flere endringer, ikke minst lettelser, av troens praksis i kjølvannet av konsilet. Disse skulle gjøre det lettere for katolikker å leve ut troen sin i en tid som stilte nye krav. I 1964 ble den eukaristiske fasten redusert til én time av Den hellige pave Paul VI – men minst én time.[3] På 60-tallet ble det også åpnet for å gjøre fredagsbot ved å avstå fra kjøtt som før – eller på en annen måte (for eksempel ved å avstå fra noe annet).[4]
I 1969 ble den nye messeformen kunngjort av pave Paul VI. Fjerning av alterringen i mange kirker ble ikke påbudt, men ble begrunnet lokalt som en praktisk konsekvens av at de troende fikk lov til å motta kommunion knelende eller stående.[5] Etter hvert ble det åpnet for å motta på tungen eller i hånden.[6] Disse endringene gjorde at en praksis som tidligere var obligatorisk ble valgfri, ved at man innførte ett eller flere nye alternativer.
Noen vil kanskje stille spørsmål ved om paven hadde myndighet til å foreta slike endringer. Lettelser i praksis er ikke et uhørt fenomen i Kirkens historie. I middelalderen kunne man for eksempel ikke spise egg eller meieriprodukter i fastetiden. Pave Leo XIII skriver i Libertas Praestantissimum (1888) at «Kirken kan, i håp om et stort gode, vise sin overbærenhet og tilpasse seg tiden i den grad hennes hellige embede tillater» (nr. 41). Samtidig er det mulig å gjøre innstramminger igjen hvis det er ønskelig.
Vi må be for synoden
I dag hører vi mye om den pågående synoden i Roma, og man kan få inntrykk av at den er et slags nytt konsil. Noen er også redde for om biskopene kan komme til å vedta noe som bryter med Kirkens lære. Da er det viktig å huske at en synode ikke er det samme som et konsil, og at den ikke har samme type myndighet. Bispesynoden er først og fremst et rådgivende organ, og det blir opp til pave Frans å bestemme hvordan han vil bruke rådene.
Daniel Ibañez/CNA
Rett før Det annet vatikankonsil oppfordret pave Johannes XXIII til å be rosenkransen hver dag for at Den Hellige Ånd skulle våke over konsilet og lede biskopene til gode beslutninger.[7] Konsilet var jo i oktober, og oktober er rosenkransmåneden. Det er oktober igjen, så hvorfor ikke bruke anledningen til å be for den pågående synoden på samme måte? Å be er det aller viktigste vi kan gjøre, når vi selv ikke er deltakere i Roma.
Vi kan også be om den hellige pavens forbønn: Pave Johannes XXIII, be for oss!
Forkortelser
DH = Dignitatis Humanae (om religionsfriheten, 7. desember 1965). https://www.katolsk.no/dokumenter/dokumenter-fra-vatikanet/paul6/dh.
GS = Gaudium et Spes (om Kirken i verden av i dag, 7. desember 1965). https://www.katolsk.no/dokumenter/dokumenter-fra-vatikanet/paul6/gs.
LG = Lumen Gentium (om Kirken, 21. november 1964). https://www.katolsk.no/dokumenter/dokumenter-fra-vatikanet/paul6/lg.
SC = Sacrosanctum Concilium (om Den hellige liturgi, 4. desember 1963). https://www.katolsk.no/dokumenter/dokumenter-fra-vatikanet/paul6/sc.
[1] Den hellige pave Johannes XXIII. «Opening Address to the Council» (11. oktober 1962). Catholic Culture. https://www.catholicculture.org/culture/library/view.cfm?recnum=3233. Min oversettelse.
[2] Den hellige pave Johannes XXIII hadde i 1962 skrevet en apostolisk konstitusjon som fremmet studiet av latin: Veterum Sapientia (22. februar 1962). https://www.papalencyclicals.net/john23/j23veterum.htm. Latin er universelt og ikke nasjonalt, som gjør at det kan binde Kirken sammen på tvers av land og folkegrupper. Som et «dødt» språk er det også uforanderlig, som gjør at det egner seg godt til å bevare Kirkens lære.
[3] P. William Saunders. «Eucharistic Fasting: Preparation and Penance». EWTN. https://www.ewtn.com/catholicism/library/eucharistic-fasting-preparation-and-penance-1122. Se Kirkeretten av 1983, kan. 919. https://www.katolsk.no/tro/tema/cic/norsk/bok4.
[4] Se Kirkeretten av 1983, kan. 1251: «Abstinens fra fortæring av kjøtt eller fra annen føde i henhold til bispekonferansens forskrifter må overholdes på de enkelte av årets fredager med mindre disse treffer sammen med en dag oppregnet blant høytidsdagene; men abstinens og faste på askeonsdag og langfredag.»
[5] P. Edward McNamara. «Removal of Altar Rails». EWTN. https://www.ewtn.com/catholicism/library/removal-of-altar-rails-4916.
[6] Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen. «Instruction on the Manner of Distributing Holy Communion» (29. mai 1969). EWTN. https://www.ewtn.com/catholicism/library/instruction-on-the-manner-of-distributing-holy-communion-2195.
[7] Den hellige pave Johannes XXIII. Grata Recordatio (26. september 1959). https://www.vatican.va/content/john-xxiii/en/encyclicals/documents/hf_j-xxiii_enc_26091959_grata-recordatio.html.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
