Peter av Tarantaise, biskop
Minnedag 8. mai
Peter ble født nær Vienne i Frankrike i 1102 og døde i Bellevaux i Frankrike i 1175. Han ble kanonisert i 1191.
I en alder av 20 år gikk han inn i cistercienserordenen, og overbeviste familien sin om å gå inn sammen med ham. Hans to brødre og faren gikk inn i ordenssamfunnet Bonneveaux sammen med ham, og søsteren hans fulgte også deres eksempel og ble ordensfolk.
Ti år etter at han hadde trådt inn, ble Peter sendt for å grunnlegge et nytt hus i Tarantaise-fjellene i nærheten av Genève i Sveits. Her åpnet han et sykehus som også fungerte som gjestehus for dem som reiste gjennom fjellene.
I 1142 ble han utnevnt til erkebiskop av Tarantaise, og han ville takke nei til stillingen og forbli der hvor han trivdes best, som cisterciensermunk. Han aksepterte imidlertid motvillig på oppfordring fra Bernhard og de andre munkene i hans orden, og så på deres oppfordring som et uttrykk for Guds vilje.
Da han ble biskop, begynte han å reformere bispedømmet og satte i gang med å gi utdanning og dele ut mat til de fattige, en tradisjon som ble kalt “maibrødet”, og som varte helt frem til den franske revolusjonen i 1789. Han helbredet mange på mirakuløst vis i løpet av denne tiden.
Han klarte visstnok aldri å fordrive lengselen etter klosterlivet han forlot, og etter 13 år som erkebiskop rømte han til et cistercienserkloster i Sveits forkledd som lekbror og levde der i ett år, inntil han ble oppdaget og tvunget av sine overordnede i ordenen til å vende tilbake til Tarantaise.
Under striden mellom anti-paven Viktor og den sanne paven, Aleksander III, var Peter en av de få kirkelige stemmene som åpent støttet Aleksanders krav. Han stod til og med opp mot keiser Fredrik Barbarossa.
Pave Aleksander III anerkjente hans mot, lojalitet og hellighet, og mente at han ville være den perfekte fredsmekleren mellom kong Ludvig VII av Frankrike og Henrik II av England. Han døde av sykdom kort tid etter at han hadde møtt de to kongene og forgjeves forsøkt å skape forsoning mellom dem.
