Å, herlighet – hellighet!
Da sangeren Edith Piaf døde 10 oktober 1963, stod Paris dørgende stille, titusener på titusener av sørgende samlet seg i Paris gater, og ved begravelsesseremonien på gravlunden Père Lachaise var det antagelig 100 000 personer til stede.
Paris, hele verden sørget.
Graven hennes er til enhver tid pyntet med friske blomster den dag i dag, 60 år senere.
Hellig var hun ikke, ikke på noen som helst måte, utsvevende var livet hennes, preget av alkohol, rus og menn som vandret inn og ut av livet hennes.
Men troen, ja, den hadde hun, og lille Therese av Lisieux ble selve hennes ankerpunkt i livet. Kontakten med karmelittene i Lisieux er viktig, og Edith forblir trofast. Sangen og konsertene var hennes apostolat, den lille sorte kjolen hun alltid er kledd i hennes ordensdrakt. ”Søstrene i Karmel har sin brune drakt, jeg har min sorte kjole. Sånn er det”, sier hun når man ber henne kle seg mer fargerikt. Rundt halsen henger korset som hun ikke kan synge uten, det er selve ankeret, noen ganger tviholder hun fast i det mens hun synger sin Chanson d`Amour (kjærlighetens sang).
… «evigheten finnes for oss to,
den er vår så lenge me har tro
i ein himmel fri for sorger
tror du at me elsker – der som her?”
Livet tar slutt, himmelen hun higet og lengtet mot, er nær. Hun frykter ikke døden, men trekkes mot det nye livet, livet hos Gud.
I dødsøyeblikket sier Edith: “Jeg er ikke redd for døden. Det er et nytt liv som begynner”
Den kjærlighet hun viste gjennom sin kunst, viser oss at den troen vi har, den gjennomsyrer det vi egentlig ER, – slik Gud skapte oss- så er det ikke det ytre vi som blir poenget, men det vi viser til.
Slik er det med helligheten, den dype, dype kjærligheten, den gjennomsyrer og gjennomtrenger alt – den lar seg ikke skjule, den vil stråle.
De hellige vi ærer, de stråler – de er våre ledestjerner, de peker mot Gud.
De viser oss veien vi skal gå, de kaster ut livlinen når vi er på dypet.
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
(1 Kor 13)
Av sr Ragnhild Marie op
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
