Om tekkelighet og klesdrakt
«Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be så at de oppløfter hellige hender, uten vrede og trette; likeså og at kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære» (1 Tim 2,8-9)
Ord som «sømmelighet», «bluferdighet», «tekkelighet» og den slags, virker kanskje fremmede og antikverte for de aller fleste. De hører til en annen epoke, sier vi, preget av undertrykte emosjoner, kvelende pietisme og et negativt syn på menneskekroppen og seksualitet. Noe av dette kan skyldes vår historie – det er sant at det har vært perioder og samfunn med overdrevent strenge standarder for hvordan menn og kvinner skal te seg. Det er ikke tilfellet i dag, og har ikke vært det siden «den seksuelle revolusjon» som kom til på 60-tallet. Pave Benedict XVI beskrev det slik i en stil som han publiserte som pave emeritus i 2019:
På 1960-tallet fant det sted en svært opprørende begivenhet, som var av en størrelsesorden historien knapt noensinne har sett. I løpet av de tyve år fra 1960 til 1980, kan man si at de til da gitte standarder angående seksualitet brøt sammen fullstendig[1] (forfatters overs.)
I samme avhandling skisserer paven hvordan normaliseringen av seksualundervisning og pornografi førte til at de tidligere normene for kledning, manerer, språkbruk, osv. (det som utgjør tekkelighet) måte vike for frigjøring, uavhengighet, ‘free love’. Er dette en kulturell tilstand kristne kan gli rett inn i, en moralsk nøytral realitet som tilfeldigvis preger samfunnet akkurat nå og som vi bare må leve i, eller er det noe mangelfullt ved det som faktisk er til hinder for sann frihet og lykke? Kort sagt: må tekkelighet som konsept gjenreises?
I Den hellige Skrift
Klesdrakt som tema gjennomsyrer Bibelen. Når Adam og Eva har spist av treet leser vi: «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» (1 Mos 3,7). Og rett før de støtes ut av Edens hage, står det: «Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem.» (3,21). Kirkefedre som St. Augustin kommenterer på disse versene og sier at synden, som førte til tapet av nåden, gjorde det mulig for kjødet – sanselig begjær – å gjøre opprør mot fornuften og mot Guds lov. For første gang var den andres nakenhet en årsak til ufrivillig begjær. Denne mangelen på selvkontroll var opphav til en dyp skam, og det fikk dem til å ville dekke seg til. Og, slik andre fedre påpeker: De som før var kledd i Guds herlighets uforgjengelige drakt, i udødelighetens skrud, måtte nå nøye seg med fikenblader og dyreskinn (fra likhet med Gud til likhet med dyr og planter). Djevelens illusoriske løfte om guddom var det som tok fra dem det guddommelig livs belønning som de hatt fått hvis de hadde vært lydige.
Hele frelseshistorien handler om å gjenvinne den nåden, å få iføre seg det nye mennesket (jfr. Ef 4,24), bryllupsdrakten som vi må ha på for å komme inn i Himmelen (Matt 22,1-14). Josefs forseggjorte kjortel (1 Mos 37,3), Arons yppersteprestelige drakt (2 Mos 28), Dronningens gullstas (Sal 45,14), de fineste klærne som faren kler sin gjenfunne sønn i (Luk 15,22), Guds fulle rustning (Ef 6,10-20) og kappene tvettet i Lammets Blod (Åp 7,14) er eksempler som fra ulike vinkler peker mot den hellighetens drakt vi alle skal la Gud hylle oss inn i.
I frelsessammenheng fungerer bildet av klær som en metafor for åndelige virkeligheter, men kristendommen er en inkarnert religion. Kristne kalles til å realisere i det fysiske det vi tror i vårt indre. Og slik ekteskapet er en ytre realisering av det dype mysterium som er Kristi forening med Kirken (Ef 5,21-33), så burde våre fysiske klær være sømmelige på en måte som samsvarer med vårt kall til hellighet. Nettopp dette skriver jo også apostlene i brevene sine:
La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. (1 Pet 3,3-5)
Og:
Og nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid. Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig. (1 Tim 2,8-10)
Her er det kvinners kledning som er i fokus. Det betyr ikke at menn er unntatt, men det er en indikasjon på at kvinner, i større grad enn menn, har en tilbøyelighet til å rose seg av sin fysiske skjønnhet, slik menn, i større grad enn kvinner, har trang til å vise frem sin fysiske styrke.
Måtehold og sømmelighet
Alle mennesker kalles av Gud til hellighet (3 Mos 19,2), til å bli bærere av helligheten som Gud besitter fylden av, delaktige i den guddommelige natur (2 Pet 1,4). Ved nåden som Kristus fyller oss med gjennom sakramentene blir vi forvandlet så vi kan vandre i et nytt levnet, legge av det gamle menneske og leve som lysets barn, i renhet og kjærlighet. Nåden opplyser forstanden og styrker viljen så vi tiltar i dydene. En dyd er et karaktertrekk hos det rettferdige menneske, en styrke (virtus) som regulerer et aspekt ved vår adferd så den samsvarer med fornuften. En dyd kan være naturlig eller overnaturlig, avhengig av om den kan erverves uten nåde eller ikke. Katekismen (nr. 1803-1829) oppgir syv kristne dyder, hvorav fire er naturlige (kardinaldydene: klokskap, rettferd, mot og måtehold) og tre er overnaturlige (de teologiske dydene: tro, håp og kjærlighet).
I denne sammenhengen er det dyden måtehold som er av interesse:
Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke “følger sitt hjertes lyster” (jfr. Sir 5, 2)74. Måtehold prises ofte i Det Gamle Testamente: “La deg ikke lede av ditt begjær, men hold din lidenskap i tømme” (Sir 18, 30). I Det Nye Testamente kalles den “sømmelighet” eller “edruelighet”. Vi skal “leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt” (Tit 2, 12).
Måtehold er en generell egenskap som tøyler viljen i møte med nytelse. Ifølge St. Thomas Aquinas, går sømmelighet i ord, tale og kledning under denne dyden, og er forbundet med kyskhet, dyden som skal regulere seksualiteten.
Klær og ærbarhet
I Spørsmål 169, artikkel 1 i Summa Theologica, spør St. Thomas: «Kan det være dyd og last i forbindelse med ytre kledning?» Han svarer ja, og forklaringen er svært interessant. Etter å ha nevnt en rekke innvendinger mot sitt eget ståsted, sier han:
Tvert imot. Ærbarhet dreier seg om dyd. For i ytre kledning må det vises en viss ærbarhet; Ambrosius (De Offic. i 9): «Kroppen burde tildekkes naturlig og uaffektert, med enkelhet, forsømmelig heller enn omhyggelig, ikke med dyre og skinnende gevanter, men med vanlige klær, slik at ingenting mangler hva gjelder ærbarhet og behov, dog uten å legge noe til for å øke deres skjønnhet.
Man kan forbryte seg mot måtehold i antrekk på to vis: hvis det man har på er i strid med de lokale sedvanene eller hvis det følger av en last. Tre laster fører til synd mot måtehold i klær: (i) ærgjerrighet eller forfengelighet (et uordnet begjær etter heder og oppmerksomhet når andre ser ens fine klær), (ii) overdrevent begjær etter komfort (slik at man velger upassende klær fordi de føles bedre), og (iii) manglende tilfredshet med det man har.
Klær er faktisk ikke noe nøytralt eller noe man bare kan velge selv utfra hva man «føler for» og hva man syns får en til «å se pen/stilig ut». De må passe personens alder, kjønn, stand i samfunnet og i Kirken, oppgaver, arbeid og kultur. Som en form for utsmykning, er klær en synliggjøring av vårt indre menneske. Derfor er tekkelighet forbundet med dyden honestia eller ‘ærlighet’, fordi det handler om harmoni mellom det indre og det ytre, mellom utseende og virkelighet. Klærne vi har på oss skal ikke ha til hensikt å høste heder som overgår det vi fortjener som følge av stand eller oppgave, men skal hjelpe oss til å leve ydmykt ved å ikke vekke unødig oppsikt.
Konklusjon
Tekkelighet er ikke på moten, hvilket kan ha noe å gjøre nettopp med moteindustrien, men det er på høy tid å ta tilbake denne viktige dyden. Kjærlighet til Gud og nesten er alle dyders form og endemål, og må gjennomtrenge absolutt alle aspekter ved våre liv – ingenting er likegyldig for den, heller ikke klær. Ved hvordan vi kler oss gir vi til kjenne vår indre disposisjon, den være seg forfengelig eller enkel, selvopptatt eller selvoppofrende. Å bruke klær som er sømmelige og ikke utfordrende, er en kjærlighetsgjerning mot vår neste, og å bruke mindre tid og penger på stadig nye klær er passende for en kristne (spesielt i lys av Pave Frans’ Laudato Si’ og Laudate Deum om klima og forbruk). Å kle seg og opptre tekkelig er Gud og mennesker til behag, og det lar dem som gjør det konsentrere seg om den uforgjengelige kledningen, Den Hellige Ånds nåde som skal stråle som solen gjennom de rettferdige når de får sine legemer tilbake i oppstandelsen på den ytterste dag.
[1] Pave emeritus Benedict XVI, ‘Die Kirche und der Skandal des sexuellen Mißbrauchs’ (Kirken og seksualovergrepsskandalen). Publisert 11. april, 2019. Vatican News Deutsch. https://www.vaticannews.va/de/papst/news/2019-04/papst-benedikt-xvi-wortlaut-aufsatz-missbrauch-theologie.html (Hentet 20. november, 2023).
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
